50 år siden «Armeens avis» gikk inn

Morgenposten var i 80 år et trofast, uoffisielt organ for Frelsesarmeen i Norge. Avisen hadde trolig landets beste og mest allsidige dekning av kristenlivsstoff.

Det er gått 50 år siden den gikk inn, Oslo-avisen Morgenposten, eller «Sværta» som den ble kalt på folkemunne. Den var folkelig og populær, ikke minst i de østlige bydelene i Oslo.

Gjennom mesteparten av sin historie var den også «upolitisk», men etter hvert ble oppfattet som en «borgerlig» avis – helt på slutten nesten litt reaksjonær. Men det var et viktig pressehistorisk kapittel som ble avsluttet da det siste nummeret kom ut 31. mars 1971, med ordene «Takk for oss» øverst på førstesida.

Jeg vokste opp med Morgenposten. Det var en avis mine foreldre hadde holdt så langt tilbake som jeg er i stand til å huske. I lange perioder var det den eneste avisa de hadde. Slik det var for mange familier med tilknytning til Frelsesarmeen.

Morgenposten var nemlig i 80 år et trofast, uoffisielt organ for Frelsesarmeen i Norge. Den ble da også kalt «Frelsesarmeens avis» av mange. Store og små arrangementer ble behørig omtalt og referert, kjente og ikke fullt så kjente frelseskrigere ble intervjuet, fotografert og på andre måter vist behørig oppmerksomhet.

For dette var ett av særtrekkene ved avisa: Den hadde trolig landets beste og mest allsidige dekning av kristenlivsstoff. Dette gjorde at for folk fra Frelsesarmeen og frikirkene var Morgenposten en viktigere avis enn Vårt Land, som på det tidspunkt ble oppfattet som nokså doktrinær med sin lutherske formålsparagraf. I Frelsesarmeen i Oslo ble det regnet som pengesløseri å annonsere andre steder enn i Morgenposten. Da avisa gikk inn, fikk det dramatiske konsekvenser for annonsebudsjettene til Oslo-korpsene.

For folk fra Frelsesarmeen og frikirkene var Morgenposten en viktigere avis enn Vårt Land,

Et annet særpreg var den høye kvaliteten på kulturstoffet, som fikk utvikle seg fra 1950-tallet og utover. Men dette ble kanskje samtidig en av plankene i likkista. Den tradisjonelle leserkretsen til avisa var ikke like opptatt av kultur og kulturelt mangfold som medarbeiderne var.

Man kan godt si at Morgenposten både startet og endte som en gratisavis.

Starten skjedde i 1861 under navnet Christiania Avertissements-Blad. Etter at selve Morgenposten var lagt ned i 1971, fortsatte eierne et års tid til å gi ut gratisavisa «Denne Uken», som ble distribuert i Groruddalen. Men så var det slutt.

For drøyt 20 år siden kom det en bok som forteller den både dramatiske og spennende historien om Morgenpostens vekst og fall gjennom 110 år, og mange kjente pressefolk har tjent sine journalistiske sporer nettopp i denne avisa. Den ble en rekruttskole for unge journalister, og mange av disse var med og skrev boka «Sværta».

Morgenposten var faktisk Norges største avis i sin tid. Kjælenavnet skrev seg ikke fra, som man kanskje skulle tro, at man fikk sverte på hendene av å lese den. Derimot var det slik at en av dem som virkeliggjorde avisprosjektet i 1861, gründeren Fritz Heinrich Frølich, blant annet drev en skosvertefabrikk. Og slik fikk avisen kallenavnet som hang ved den gjennom hele historien.

Morgenposten fikk også den noe tvilsomme æren å være den avisen som man etter krigen valgte å kjøre et rettslig oppgjør mot for å ha tjent okkupasjonsmakten. Den var godt egnet som målskive for en slik prosess. Før krigen hadde den vært «upolitisk», og gjennom de første okkupasjonsårene klarte redaktør Thoralf Pryser å unngå at nazistiske lederartikler kom på trykk nettopp ved å henvise til dette prisnippet. Men i 1943 ble han avsatt av okkupasjonsmakten, og nazisten Olav B. Feiring ble plassert i redaktørstolen. Og da var det slutt på den «upolitiske» linjen.

Rettssaken endte med dom og inndragning, men dommen omfattet bare forhold fra 1943 og utover. Hadde man valgt å ta fatt på aviser som Aftenposten og Morgenbladet, ville rettsapparatet hatt en langt sterkere sak.

Etter krigen gikk organisasjonen Libertas inn via stråmenn og kjøpte Morgenposten. Men nesten ingen, heller ikke i redaktørkollegiet, var klar over dette før lenge etter. Da var industrimannen Sverre Munck en langt synligere eier. Han hadde sin meget klare politiske dagsorden, og ønsket å bruke avisen til å fremme denne. Samarbeidet mellom ham og daværende sjefredaktør Per Voksø skar seg i løpet av noen uker, og eieren gikk selv inn som redaktør en periode.

Erfaringene med det er skoleeksempler på hvor ille det kan gå når en aviseier forlanger å ha hendene på rattet også i redaksjonen.

Mange pressehistoriske legender kan knyttes til Morgenposten. En spalte som «Dagboken», redigert i mange år av «P.Titten», alias Kai Nyquist, eller «Retten er satt», hadde mange lesere.

Det var også Morgenposten som innførte tradisjonen med Lucia-kåring i Oslo før jul, i tillegg til flere ulike priser både på kultur og idrett.

Det var Morgenposten som sparket i gang det store boligbygger-eventyret som er knyttet til Olav Selvaag sitt navn. Avisa utfordret ham til å bygge så billig som det han hadde hevdet man kunne gjøre, og han tok imot utfordringen.

Det berømte bildet som viser Einar Gerhardsen på vei ned fra Stortingets talerstol og John Lyng på vei opp idet det er klart at Kings Bay-saken ville føre til regjeringskrise i august 1963, ble tatt av Morgenpostens fotograf Arne Svendsen. Og slik kunne man fortsette.

En siste ting skal nevnes her: Debattspalten «Publikums Røst». Den var et skikkelig lavterskeltilbud for meningstrengte. Her fant man alt, fra det mest reflekterte til det mest bisarre.

Det var i denne spalte jeg for min del fikk ting på trykk for første gang, under eget navn. Det må ha vært i 1969, og jeg var 16 år gammel. Det ble mange innlegg etter hvert, og i løpet av det siste halvannet av to år som Morgenposten kom ut, rakk jeg både å gå inn for å avskaffe statskirkeordningen og riksmålet, samt ta til orde for en demokratisk sosialisme på kristen grunn.

Det var en avis med mange kvaliteter i seg, men også med mye dramatikk bak kulissene. Med alle sine svakheter, var den en avis som mange var oppriktig glad i. Likevel må det innrømmes at tida trolig for lengst har løpt fra et aviskonsept som det Morgenposten representerte. Det er med et visst vemod man må konstatere det.

Litteratur: Yngvar Holm (red.): SVÆRTA. Morgenposten – en gang Norges største avis (Oslo, 1999)