Livsvern – ideal og virkelighet

I kjølvannet av at Den norske kirkes biskoper kom med en felles uttalelse om abort, har vi langt på overtid fått en offentlig samtale om et tema som de siste årene ofte har vært skubbet til side i kirken.

Uttalelsen og den påfølgende debatten viser med all mulig tydelighet hvor vanskelig det er å holde sammen et radikalt syn på menneskeverd og en kulturell situasjon der mange ikke lenger deler dette menneskesynet.

Vårt viktigste budskap er at den kristne kirke fremdeles må stå på den svakes side og at vårt ideal må være å vise omsorg både for mor og barn.

Et foster er ikke ferdig utviklet, og er ikke i stand til å leve utenfor mors kropp. Like fullt er det et menneske. Like fullt kan vi med full trygghet si at det har det samme menneskeverd som ethvert annet levende menneske.

Menneskeverdets fundament ligger utenfor kvaliteter og egenskaper i mennesket selv, i at det er skapt av Gud.

På tross av alle sine svakheter, er abortloven slik den i dag foreligger likevel en anerkjennelse av at det er mor som bærer fram barnet, med de gleder og omkostninger det innebærer.

I mange tilfeller er det også slik at mor bærer den største delen av ansvaret etter fødsel. Mange barn fødes inn i situasjoner som er langt fra ideelle, og der de fysiske, sosiale og økonomiske konsekvensene for mor er svært store.

I slike tilfeller har kirken og kristne organisasjoner historisk – og man trenger ikke gå langt tilbake i historien – langt fra vært den støtten som mor og barn hadde fortjent.

Mange ugifte mødre har møtt uforsonlig og ensidig fordømmelse, nettopp fra dem som skulle vist medfølelse, gitt støtte og vært medvandrere.

Mange barn har fått klar beskjed om at de er «feil», at de ikke skulle ha eksistert, at de er synlige bevis på sin mors synd. Det er rimelig å anta at unge jenter har blitt presset til abort for å unngå å «føre skam» over sine familier.

Som representanter for et kirkesamfunn og en organisasjon der slike ting helt sikkert har forekommet, kan vi ikke annet enn å be om tilgivelse og si så klart og tydelig som vi kan at det ikke er vår rolle å fordømme mennesker. Vår rolle er å undervise, formane, veilede, støtte og gå sammen med.

Hvordan bør dette best felles ned i loven? I første omgang er svaret enkelt: Kristen etikk kan ikke nedfelles direkte i lov. Det er ikke klokt, og det er heller ikke gjennomførbart i et samfunn der mange ikke deler det kristne synet på etikk.

Samtidig har vi et ansvar for å si fra når loven er i strid med Guds bud. Det er den i dette tilfellet. Abortloven ikke gir vern til den svakeste part, den som ikke har sin egen stemme.

Lovens bokstav er likevel til syvende og sist politikernes arena. Det vi – og Den norske kirkes biskoper – må svare på er heller dette: Hva kan og må vi gjøre som kristen kirke? Svaret er like enkelt som det er krevende i praksis: Vi må snakke tydelig om seksualitet. Vi må vise til Bibelens autoritet i spørsmål om seksualitet og samliv.

Samtidig må vi vise empati for det enorme presset dagens ungdom og unge voksne lever under, knyttet til prestasjoner, kropp og sex.

Vi må sørge for at vår undervisning og etiske veiledning er egnet til å bygge opp, styrke, trøste og formane, men ikke til å rive ned, svekke, påføre skam og fordømme.

Vi må vise støtte til gravide kvinner, enten de har noen å dele oppgavene med eller de står alene. Det må vi gjøre i handling, ikke bare i ord. Dersom vi virkelig mener at vi ønsker å se færre aborter, er vår viktigste oppgave å støtte de kvinnene som uten vår hjelp ikke kan se noe annet valg.