Forsvar for et symbolsk rettsvern

Biskopen er ikke satt til å bedrive realpolitiske sonderinger for hva som er oppnåelig politikk i dagens Storting. Biskopens kall er å forkynne livets evangelium uavkortet.

Biskop Halvor Nordhaug har blitt utfordret av flere etter Bispemøtets uttalelse om abort. Foreløpig har han vært en ensom stemme blant biskopene når han ønsker en lov som bedre ivaretar fosterets vern. Andre biskoper har ytret seg bekreftende til dagens abortlov. Det gjelder biskopen i Nidaros, Stavanger og Oslo. Sistnevnte har sagt at hun ser dagens abortlov som «eit gode».

Nordhaugs forslag er å se til Tyskland, der gravide må gjennom en obligatorisk rådgivende konsultasjon med lege før et eventuelt abortinngrep. I denne samtalen vil også fosterets rettsvern og alternativ hjelp til kvinnen bli gjenstand for orientering. I hvert fall hvis lovens intensjoner blir fulgt. Først etter denne obligatoriske konsultasjonen, har kvinnen rett til selv å trekke den endelige beslutning.

Under gjeldende omstendigheter ser Nordhaug den tyske modellen som den mest optimale modellen som understreker fosterets rettsvern. Konsultasjonen blir den skranken som uttrykker dette vernet. Noe lengre enn dette ser ikke Nordhaug som realistisk, og kanskje heller ikke ønskelig, all den tid «ingen» synes å ønske seg tilbake til en tid der avgjørelsen er flyttet bort fra kvinnen og over i et nemndsystem.

Nordhaug uttrykker derfor følgende i et debattinnlegg: «Vi skal som kristne ledere løfte fram fosterets krav på vern. Da er det også naturlig å etterlyse en lov som bedre enn dagens ivaretar dette. Men etter min mening kan vårt engasjement ikke stoppe her. Vi bør også gjøre oss den umak å peke på bedre alternativer, og ikke bare si at dette er politikernes ansvar».

Hva skal man svare Nordhaug på dette? Mitt svar er at biskopen i Bjørgvin her snur alt på hodet og svikter på det mest elementære i hans oppdrag som biskop. Biskopen er ikke satt til å bedrive realpolitiske sonderinger for hva som er oppnåelig politikk i dagens Storting.

Biskopens kall er å forkynne livets evangelium uavkortet, slik at politikerne kan lytte til kirkens stemme når de skal utforme dagens politikk. Det er ikke biskopens oppgave å lene seg mot det politiske miljø. Hans rolle er ikke statssekretærens eller den politiske rådgiverens rolle.

Biskopen skal tvert om være en autoritet som politikerne kan lene seg mot når de skal forsvare utformingen av sin politikk. Hvorvidt biskopen finner det rimelig eller urimelig å tenke seg at politikerne vil lytte til ham, det er irrelevant. Hans autoritet hentes et annet steds fra enn demokratiets stemme. Han skal være en Herrens tjener og si: «Så sier Herren!»

Et videre aspekt ved biskop Nordhaugs debattinnlegg, er at han igjen understreker Bispemøtets ord om «å gi troverdig uttrykk for forståelse for kvinners erfaring og de utfordringer kvinner har opplevd.» Derfor skriver Nordhaug: «I vår uttalelse ligger det […] en selvkritikk av hvordan kirken har møtt gravide kvinner som har stått i en vanskelig livssituasjon».

Ingen som nærmer seg hele problemkomplekset med empati og forståelse vil anfekte at dette er et vesentlig anliggende. Abortspørsmålet er både komplisert og fullt av smertefulle livserfaringer.

Nettopp fordi saken kaller på vår dypeste empati, gjelder det å fastholde hva saken virkelig dreier seg om, liv og død, og menneskeverdets ukrenkelighet. Faren for at saken sentimentaliseres på vegne av vanskeligstilte kvinner, gjør at den svakeste parten, fosteret, lett forsvinner som selvstendig subjekt.

Abort må fra kirkens side aldri betraktes som en uskyldig service-funksjon i velferdsstaten, en praktisk rettighet som kvinnen alene har råderett over, og som hun kan benytte seg av dersom hun finner tilstrekkelige grunner for å avbryte svangerskapet. Dette er nemlig et dobbelt svik, både mot fosterets menneskeverd og mot kvinnen som blir alene med det umulige valget.

Forfatter og lyriker, Britt Karin Larsen, har satt ord på den ensomheten og skylden hun som kvinne måtte bære i kjølvannet av provosert abort. I boken «Du er likevel til. Brev til et barn som aldri ble født», skriver hun blant annet:

- Du som har den jobben, sier de til meg,

- du ville fått problemer med et barn til, naturligvis.

Hvordan skulle du fått arbeidsro?

Kanskje er det sånn, at jeg innerst inne ofret deg for jobbens skyld.

Det er lettere med bøker og aviser enn med barn.

Bøker må ikke skiftes på, får ikke feber, skriker ikke stygge ting til sine mødre.

En bunke papirer finner seg i å ligge å vente.

Og jeg som kan bli vill og gal når jeg forstyrres, hvordan kan jeg lengte etter flere barn?

Hva er barn annet enn konstant forstyrrelse?

Livet er enklere uten.

Best å la være.

Aller enklest er livet uten livet.

Best å ikke leve!

Når små barn døde, pleide gamle folk å si at de ble spart for mye.

Og du som døde før du rakk å bli ferdig barn, ble spart for enda mer.

Spart for fødsel, øreverk, skrubbsår, ulykke og krig.

Flere burde velge døden, for seg selv og andre.

Det aller enkleste.

Den store tomheten.

Hvorfor er jeg ikke glad på dine vegne?

Jeg må tenke kalde tanker, fri for lengsel, for det jeg ikke kan leve med, må jeg forandre på, jeg må snu det slik at det blir til å holde ut.

En rasende mor ville du fått, hver gang du rotet i hennes papirer. Flekkete gensere ville du fått, fordi hun glemte å vaske dem.

Kaos ville det blitt.

Hører du meg? At du må være glad at du ikke er født? Nå var jeg vel flink til å snu på det. Nå ser jeg rasjonelt og nøkternt. Nå trenger jeg ikke føle skyld. Så kan jeg kanskje konsentrere meg om andre ting. Men et lite ansikt følger meg i undring og skuffelse.

Jeg fikk aldri se deg.

Nå da det er for sent, ser jeg deg.

Hver eneste dag.

Slik, og på mange andre måter, skildrer Britt Karin Larsen sin sorg, fortvilelse og skyld i boken. Hun var selv en som gikk i tog for selvbestemt abort. Men da hun selv hadde valgt bort et barn, erfarte hun hva dette handlet om fra innsiden. Mot slutten av boken spør hun derfor: «… er det en forbrytelse å bryte tausheten rundt den tauseste av alle sorger?»

Jeg tror Britt Karin Larsen representerer røsten til svært mange kvinner. Hun har våget å sette ord på en erfaring som mange bærer og kanskje sliter med å finne ordene for. Hvorfor? Fordi samfunnet rundt dem sier at de ikke skal kjenne skyld. Abort er greit. Det er en rettighet. Fosteret var bare en del av kvinnens kropp.

Disse kvinnene som har erfaringene til Britt Karin Larsen, hva skal de få høre fra biskopene som forvaltere av livets og nådens evangelium? At det ikke finnes noen skyld? At det ikke var noe liv? At ansiktet som forfølger henne ikke er et menneske? At valget hun tok var rett? Og at det var rett at valget er hennes? Er det kirkens budskap?

Har biskopene i Den norske kirke blitt enige om at selvbestemt abort er en lov som kirken støtter? Det kan virke slik. For verken Nordhaug eller noen av de andre anfekter det at det er kvinnen som skal ha det siste ordet. Hva slags syn på fosteret er det? Hva slags kvinnesyn er det? Hva slags samfunnssyn er det? Her er det umulig å kjenne igjen en eneste teologisk tanke, forankret i den bibelske åpenbaring.

Som rettsstat skal loven sikre innbyggernes grunnleggende rettigheter og verne om disse. En lov som regulerer abort, kan ikke under noen omstendigheter gjøres til en privatsak. Det er staten som må bære ansvaret for valget, ikke kvinnen, fordi det er statens oppgave å verne barnets rett til liv.

Loven må kunne ta stilling til visse etiske dilemmaer og konflikter, og regulere hensynet til fosterets rettsvern opp mot kritiske kriterier vedrørende kvinnens liv og helse. Men å gjøre abort legalt for kvinnen uansett motiv eller situasjon, slik loven om selvbestemt abort gjør, er en ansvarsfraskrivelse fra et samfunn som svikter sin plikt til å verne om menneskeverdet fra unnfangelsen av.

Ut fra den bibelske åpenbaring er biskopene forpliktet på å holde fram mennesket som skapt i Guds bilde, og i lys av det samlede bibelske vitnesbyrd fastholde livets ukrenkelighet. Dette drukner i Bispemøtets uttalelse. Vi finner et utsagn om at «fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern», men det sies ikke hva slags verdi fosteret har, ei heller hva slags vern fosteret har krav på.

Både biskop Nordhaug og Bispemøtet har derfor samlet tatt til orde for et symbolsk rettsvern, uten verdi. Biskopene har etter mitt syn abdisert fra sin rolle som forkynnere av evangeliet. Det er alvoret i denne saken.