14 millimeter
Å bære et korssmykke gjør ikke en person til en dårligere eller mindre uavhengig journalist.
Vårt Lands oppslag i går om NRKs nyhetsanker Siv Kristin Sællmann som nektes å bruke et korssmykke når hun opptrer i TV-ruta, vekker sterke reaksjoner. Heldigvis.
Dagen har de siste årene skrevet mye om striden rundt bruk av kristne symboler i arbeidslivet rundt omkring i Europa. Den mest kjente saken gjelder den kvinnelige British Airways-ansatte Nadia Eweida som fikk problemer med sin arbeidsgiver fordi hun brukte et korssmykke. Eweidas sak endte i retten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den fikk sin avslutning i januar i år da domstolen gav kvinnen tillatelse til å bære kors på jobb.
Men nå er altså dette ikke lenger et saksområde som bare gjelder utlandet. Nå har også Norge fått sin første korssmykkesak.
Det var etter seerreaksjoner for et par uker siden at NRK-veteranen Siv Kristin Sællmann av sin arbeidsgiver fikk beskjed om ikke å bruke kors på jobb. På bildet som ledsaget gårsdagens Vårt Land-artikkelen poserer Sællmann, som er journalist i NRK Sørlandet, med smykket som nå har skapt nasjonal interesse.
Og det er ikke akkurat noe bispekors nyhetsankeret har smykket seg med på skjermen. Siv Kristin Sællmanns kors måler akkurat 1,4 centimeter, eller 14 millimeter hvis man heller vil bruke den måleenheten.
Men i NRK mener man tydeligvis at 14 millimeter kors er 14 millimeter for mye. Selv midt i tykkeste Bedehusland på Sørlandet.
Statskringkastingen frykter rett og slett at minikorset i Sællmanns halsgrop skal gå ut over kanalens redaksjonelle integritet.
Vi, for vår del, har problemer med å forstå hva det er man er redd for? Det er jo ikke slik at Siv Kristin Sællmann på grunn av korset sitt plutselig vil begynne å holde en andakt i stedet for å lese opp nyhetene.
Å bære et korssmykke gjør ikke en person til en dårligere eller mindre uavhengig journalist. Alle redaksjonelle medarbeidere har med seg en eller annen form for kulturell eller livssynsmessig bagasje inn i yrket sitt. Men uansett hvor sterk eller svak den trosmessige dimensjonen er hos den enkelte, så blir dette til syvende og sist et spørsmål om journalistisk profesjonalitet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Som journalist skal man skille mellom egne meninger og holdninger og det journalistiske håndverket man utøver. Men det kan man gjøre like godt med et kors hengende rundt halsen. Eller med et hodeplagg som hijab, for den saks skyld.
Dessuten: Det er jo ikke bare smykker eller hodebekledning som fungerer som kulturelle og religiøse markører i det offentlige rom i dag. I mange tilfeller gjør jo navnene våre også det.
Hvis en nyhetsoppleser har et navn som for eksempel Muhammed, så vil vedkommende nesten garantert være muslim. Og seerne vil selvfølgelig være klar over det. Men det at hans religiøse identitet er kjent, gjør ham ikke til en dårligere eller mer uegnet journalist.
For oss går grensen for bruk av religiøse symboler i arbeidslivet ved politi og rettsvesenet. Vi mener at det er gode grunner for at det i disse etatene ikke bør være anledning til å bære for eksempel religiøse hodeplagg.
Men utover det er vi er kritisk både til korsnekt og andre forsøk på å presse enkeltmenneskers religiøsitet ut av det offentlige rom. Retten til å vise eget religiøse ståsted er også en del av religionsfriheten.
