De blir nok enige til slutt

Alt tyder på at vi i løpet av ikke så mange dager får en enighet på bordet. Landet må ha et statsbudsjett, og det er ikke tradisjon i Norge for at regjeringer går av fordi de ikke får vedtatt et budsjett.

Finanskomiteens leder Hans Olav Syversen (KrF) er en sindig mann. Når han sier at situasjonen i budsjettforhandlingene er kritisk, er det grunn til å ta ham på alvor.

KrF om budsjettforhandlingene: – Kritisk situasjon

Årets budsjettforhandlinger fremstår mer kompliserte enn de har vært på mange år. I realiteten er det likevel så godt som sikkert at de fire partiene kommer til å bli enige om et statsbudsjett for 2015. Men de vil unngå å gi inntrykk av at det var enkelt.

Etter åtte år med rødgrønn flertallsregjering må vi et stykke tilbake i tid for å minnes hvor dramatiske budsjettforhandlinger kan være. En mindterallsregjering er helt avhengig av å få tilslutning fra flere partiet på Stortinget, og forhandlingene kan være både omfattende og harde.

I praksis flytter man på relativt få av budsjettets godt over 1.000 milliarder kroner, men det ligger mye politikk og mye følelser bak de resultatene forhandlingene fører til.

Når forhandlingene nå ligger an til å bli flyttet opp et nivå, til de parlamentariske lederne, er dette først og fremst et signal om at de opprinnelige forhandlerne hadde uttømt sitt mandat. I løpet av de kommende dagene må partistrategene vurdere nøye hvilke kameler de kan tåle å svelge, og hvor mye seirene de får er verdt.

I politiske miljøer blir det gjerne spøkt med at det er to ting vi helst ikke vil vite hvordan man lager: pølser og lover.

Forhandlingene om statsbudsjettet kan nok passe i sistnevnte kategori. Den som kunne være flue på veggen i forhandlingsrommet, ville i disse dager gjort seg ganske mange interessante observasjoner.

Høyre og Fremskrittspartiet har åpenbart behov for å vise at de har dannet en styringsdyktig regjering, samtidig har hvert av partiene sine hjertesaker der de gjerne vil kunne innfri overfor velgerne sine. Med skuffende meningsmålinger er det ekstra viktig for H og Frp at de ikke gir fra seg seire for lett.

Samtidig vil Venstre og KrF for all del ikke bli oppfattet som stemmekveg for de to regjeringspartiene. Og når det står om budsjettets grønne profil, kan nok stemningen mellom særlig Venstre og Frp bli nokså anspent.

Partiene har hver sine standpunkter som betyr mye for dem og deres velgere. Da trengs det en god dose politisk kløkt for å finne en farbar vei videre. Budsjettforhandlingene handler om viktige realiteter, men de handler også om markeringer. Hvis et parti må gi etter på et område som er viktig for dem, er det et poeng å signalisere at man ikke har gitt seg uten kamp.

Men alt tyder på at vi i løpet av ikke så mange dager får en enighet på bordet. Landet må ha et statsbudsjett, og det er ikke tradisjon i Norge for at regjeringer går av fordi de ikke får vedtatt et budsjett. I tillegg har de fire ikke-sosialistiske partiene forpliktet seg til å samarbeide.

Det vil være et betydelig nederlag hvis Erna Solberg og Siv Jensen allerede etter et drøyt år må vende seg til Arbeiderpartiet for å sikre flertall. Et slikt prestisjenederlag vil henge ved regjeringen i resten av perioden, og en slik seier ønsker nok ingen av de fire partiene å forære Jonas Gahr Støre.

Slik sett er kanskje det mest spennende spørsmålet hvor mye de åpenbart krevende budsjettforhandlingene har skadet samarbeidsklimaet mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF.