Nå må vi våkne
Vi har så vondt for å erkjenne det, når vi står ansikt til ansikt med ren ondskap. Trolig er denne naiviteten en av mange grunner til at vi ikke reagerer, skriver Dagen på lederplass.
Rystet over nazismens fremmarsj i Europa, skrev Arnulf Øverland diktet «Du må ikke sove». Den radikale islamismen er vår tids nazisme. Vårt manglende engasjement for islamismens ofre gjør Øverlands ord uhyggelig aktuelle:
«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi må erkjenne at vi til nå langt på vei har sovet mens mennesker i Irak og Syria er drevet på flukt i vill panikk. Vi har svimet rundt i likegyldighet mens våre brødre og søstre er blitt drept.
Noen er heldigvis i ferd med å våkne. Vi ser i sosiale medier at engasjementet er økende. Nord-Irak rykker frem i medienes bevissthet. I Oslo har engasjerte mennesker demonstrert for kristne i Irak. Men bare 200 møtte frem. Til sammenligning kom det over tusen til minnemarkering i Rogaland for en hund som var skutt av en sauebonde.
Norsk Folkehjelp frykter etnisk og religiøs rensing av minoriteter i Irak. Ære være dem for at de roper varsko, men det er unødvendig å ta forbehold og si at det «ligner» på etnisk og religiøs rensing.
Les også: Obama: – ISIL skal ikke få danne et kalifat
Det skjer en målrettet fordriving av folk på grunn av tro og etnisitet. Vi så det da ISIL gikk inn i Mosul i juni. Vi så det da de merket de kristne hjemmene med bokstaven «nun», som symbol for etterfølgere av nasareeren Jesus, og som klarsignal for plyndring. Vi så det denne uken da en gruppe yezidier ble isolerte på et fjell i Sinjar.
Fra alle byene ISIL legger under seg, hører vi om religiøse minoriteter som får valget mellom å konvertere til islam, betale beskyttelsesskatt, dra eller dø. Da ligner det ikke på religiøs rensing. Da er det nettopp det det er. Og da har vi i anstendighetens navn ikke lov til å være likegyldige.
Det fortvilende er at folkefordrivingen ikke er ny. Den begynte ganske raskt etter Saddams fall i Irak 2003. Kristne irakere ble ofre for mobb, milits og radikale grupper. Hundretusener ble jagd på flukt.
Når tallet på kristne i Irak på drøye ti år har gått fra 1,2 millioner til 350.000, hva annet kan vi kalle det enn etnisk og religiøs rensing? Andre religiøse minoriteter deler samme skjebne. I fjor vår fikk Dagen intervjue en av de siste mandeerne i Irak. Også de er drevet vekk. I alle disse årene har Iraks kristne og andre religiøse minoriteter følt seg sviktet og glemt av Vesten, men vi har ikke tatt nødropet inn over oss.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Les også: Prest: «Helvete er løs i Irak»
«Du mener, det kan ikke være sant, så onde kan ikke mennesker være. Det fins da vel skikkelig folk iblandt. Bror, du har ennu meget å lære!»
Vi har så vondt for å erkjenne det, når vi står ansikt til ansikt med ren ondskap. Trolig er denne naiviteten en av mange grunner til at vi ikke reagerer.
Måtte det bli en vekker når barn som er fanget på Sinjarfjellet dør av tørst. Når 1500 menn denne uken blir skutt foran familiene sine. Når kristne jenter i Nord-Irak blir kidnappet, voldtatt og solgt. Når ISIL fjerner korset fra kirke etter kirke.
Måtte det bli en vekker når kirkeledere fra Irak, Syria og Libanon de siste dagene har stått frem og tryglet om hjelp.
Måtte det være en vekker når Andrew White, den anglikanske presten i Bagdad, sier at helvete er løs, men ingen ser ut til å bry seg. Han ble værende hos menigheten sin i Bagdad i de vanskelige årene etter invasjonen, da de fleste andre dro.
Denne uken reiste han til Erbil i Nord-Irak for å hjelpe, selv om ISIL nå bare står like utenfor byen. «Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut», sier han om hvorfor han velger å bli. Han er en av vår tids helter. Men vi andre kan ikke skjule oss bak helter som han. Hver og en av oss er kalt til å gjøre vår del.
Gode kristenfolk, vi må slutte å dille. Vi må riste oss løs fra selvopptatthet, frykt og latskap, rope til Gud i bønn og gjøre alt som står i hver enkelts makt for å hjelpe våre brødre og søstre i Irak. De er i den ytterste nød. Vi har ikke lov til å sove.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Måtte det bli en vekker når kirkeledere fra Irak, Syria og Libanon de siste dagene har stått frem og tryglet om hjelp.
