Tankevekkende om universalgeniet Sophie Brahe
For et par år siden hadde jeg gleden av å anmelde Irene A. Ellefsens bok «Jens Munk. Jakten på Nordvestpassasjen», som kom ut på Humanist Forlag i 2019. Hun har en måte å legge fram historisk stoff på som jeg liker. Leseren får ta del i hennes tilgang til kildematerialet og hennes vurdering av de ulike kildene og blir orientert om prosessen som fører fram til den foreliggende boka.
Det er interessant og artig å være med på. Humanist Forlag skal ha takk for nok ei aktuell og tankevekkende bok fra hennes hånd, denne gang om den danske renessansekvinnen Sophie Brahe.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mitt eget innsteg i renessansen i Europa og Norden på 1500- og 1600-tallet har vært gjennom kirkehistorien. Ellefsens tilnærming er mer allmennhistorisk og humanistisk, vil jeg tro. Hun har sin daglige arbeidsplass ved Østfoldmuseene. Desto mer interessant er det å merke at hun ligger nær den kirkehistoriske vinklingen og er positiv til det kristne, i dette tilfelle særlig det protestantiske bidraget til den allmenne utviklingen av samfunnet i renessansen, både innen skoleverket, vitenskapen, medisinen og familielivet. Til og med den begynnende pietismen nevnes uten den vanlige harseleringen man gjerne finner i dagens lærebøker og leksika.
I den foreliggende boka oppsøker hun Sophie Brahe (1559–1643), ei dansk adelskvinne oppvokst i Skåne, i det nåværende Sør-Sverige. Hun er 13 år yngre (hvis hennes fødsel er korrekt datert) enn sin berømte storebror, Tycho Brahe, som allerede i sin samtid var en kjent og anerkjent kjemiker, matematiker, astronom og astrolog.
Første del av boka introduserer ham og hans berømte observatorium Uraniborg på øya Hven/Ven i Øresund, og etter hvert kommer Sophie inn som hans dyktige medhjelper og assistent fra de tidligste tenårene. Det er tydelig at hun hadde usedvanlige evner innen matematikk, og derfor også astronomi (og astrologi, som ble sett på som en del av astronomien). Men også innen kjemi, språk, slektsforskning og hagearkitektur hadde hun betydelige evner og kunnskaper, og hun ble etter hvert mest kjent for de to siste.
Ellefsen diskuterer om hun var en polyhistor eller et universalgeni, og siterer røster som peker i den retningen. Samtidig påpeker hun at Sophie aldri lærte seg flytende latin, og at det var mye hun verken hadde tid eller mulighet til å sette seg dypere inn i. Hun assisterte sin bror den tida han var på Hven, men fulgte ham ikke da han flyttet til Praha etter å ha røket uklar med kong Christian 4. og riksrådet i København. Der døde han i 1601, og hun overlevde ham med mer enn 40 år.
Sophie Brahe giftet seg tidlig med Otte Thott, som var på alder med hennes bror. De fikk ett barn som vokste opp, Tage Thott, som ble en god støtte for henne på hennes eldre dager. Otte døde etter at de hadde vært gift i ni år, og hun forlovet seg nokså snart deretter med Erik Lange. Han var alkymist og strevde med å lage gull, men satte seg gjennom dette i stor gjeld til mange og rømte ut i Europa. Det tok derfor lang tid før ekteskapet ble inngått. De fikk et forholdsvis kort, men turbulent og økonomisk krevende samliv fram til Erik døde cirka 1613.
Etter hans død ser det ut til at Sophie kom seg noe på fote rent økonomisk. Hun eide og disponerte flere eiendommer, både i Norge og i Danmark, og slo seg etter hvert til i Helsingør, der hun fullførte et stort slektshistorisk verk og opparbeidet et hageanlegg som ble en attraksjon.
Ellefsen gir leserne del i sine studier og reiser for å lære mest mulig om Sophie Brahe. Mye av det vi vet om henne kommer indirekte fra hennes bror og korrespondansen dem imellom. Tycho Brahe hadde tydeligvis stor respekt for sin yngre søster, satte henne høyt og priste hennes akademiske og menneskelige evner. Ellefsen reflekterer over kvinnenes muligheter rundt år 1600 og påviser at adelskvinner som Sophie hadde mulighet for god utdannelse og flere karriereveier.
Boka har sin setting i den danske adelen, og er i så måte en sjelden fugl, også som historisk dokumentar. Den gir et godt innblikk i renessansens Danmark år 1550–1650 og danske adelskvinners plassering og muligheter i datidens samfunn. På 1600-tallet ble det mye krig, Danmark-Norge ble et enevelde og den protestantiske/lutherske reformasjonen fikk satt seg.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er interessant å få innblikk i hvordan adelen og de kondisjonerte levde, og ganske absurd å tenke på at selv de klokeste blant dem trodde at det gikk an å lage gull av uedle metaller. Boka har en seksjon med vakre og informative illustrasjoner.
Anmeldt/Bok
Irene A. Ellefsen:
Søsteren og astronomen – På sporet av Sophie Brahe
Humanist Forlag, 2023
Innbundet, 302 sider