Nært og tankevekkende om oppvekst og modning

Jeg velger å anmelde disse to bøkene samlet, siden de utgjør et sammenhengende hele og i tid er utgitt med ganske kort mellomrom, der den siste kom ut i år. 

Sveinung Bredesen var for meg et nytt og gledelig bekjentskap. I det som kan karakteriseres som oppvekstromaner med selvbiografiske trekk tar han oss med til traktene rundt Mjøsa fra 1960-tallet fram til idag. 

Han skildrer hovedpersonen kalt «gutten» og hans oppvekst som den midterste av tre brødre, sammen med mor og far og ei storesøster. Ingen av dem er navngitt, men selv presenterer gutten seg stundom som den mellomste Bukken Bruse, middelhavsfareren som aldri merker seg spesielt ut.

Forfatteren skildrer livet på gården og i naturen på vakkert vis med stor innlevelse og forståelse. 

Gutten vokser opp i en bureiserfamilie med foreldre som er forholdsvis aktive som medlemmer av en frimenighet i en av Mjøsbyene. Forfatteren skildrer livet på gården og i naturen på vakkert vis med stor innlevelse og forståelse. Det samme gjelder guttens skolegang når vi kommer så langt. 

Han funderer over livets dype spørsmål og egen identitet fra barndommen av. Funderingen fortsetter gjennom begge bøkene, og jeg opplever disse avsnittene som seriøse og tankevekkende. 

Samtidig er det tydelig at forfatteren har en poetisk åre som kommer til uttrykk både i spredte dikt og i selve prosafortelligen.

Gutten (og forfatteren) kaller dem «klumpføtter», disse arvestykkene han har med seg fra slekters gang, så som menighetstilknytning og en forsiktig tilnærming til livets utfordringer. 

Han er ingen ekstrovert type eller klassens favoritt, men nokså ordinær og alminnelig. Så blir hans erfaringer og skildringer fra livet desto mer aktuelle for en alminnelig leser. 

Hans undringer over de store livsmysteriene griper tak i leseren, og fortellingen fra moras dødsleie, som vi finner tidlig i den andre boka «Stjernestormen», er noe av det vakreste jeg har lest i en norsk roman. 

Guttens historie er på sett og vis kronologisk, særlig i den første boka, men i begge bøkene er det fullt av tilbakeblikk og minner om episoder fra fortida og framtida, sett fra bøkenes bærende kronologi, som går fra barndom til moden manndom. Ofte introduseres disse minnene kort, før gutten tar et steg tilbake og forklarer bakgrunn for det som skjedde. 

Somme tider gjør han også rede for det som lå bakenfor der igjen. Det er en fiffig fortellerteknikk, men den kan til tider bli litt vel repeterende.

Etter å ha lest den første boka satt jeg igjen med flere spørsmål. Noen av dem fikk jeg svar på i bok to. Rent konkret gjaldt det særlig skildringen av guttens tilknytning til en kristen menighet. 

I bok to blir vi kjent med frimenigheten i Mjøsbyen, der gutten gikk på søndagsskolen og var aktiv i ungdomslaget. Hans foreldre hørte til der, og gutten ser ut til å forbli trofast der, uten de store krisene eller endringene i troslivet. Det hele er troverdig skildret. 

Mot slutten av bok to er han klar for et år på Menighetsfakultetet for å supplere en allerede fullført ingeniørutdannelse i retning undervisningskompetanse i videregående skole, og vi aner at han etter hvert finner sin plass som lærer.

Forfatteren er noen år yngre enn meg, men han skildrer et samfunn som jeg kjenner veldig godt igjen fra min egen oppvekst. Det er nært og innsiktsfullt skildret. 

Mange som er født i andre halvdel av 1900-tallet vil trolig ha stor glede av Bredesens bøker. Jeg tror også det vil gjelde generasjon Z og de som er unge i dag..