Meinte den norske statskyrkja var stinn av trongsynte, pietistiske lekfolk

På 1950-talet blei det hevda av somme at ideologiane var daude. No handla politikk meir om å administrera og styra land og folk på teknokratisk vis enn om verdiar, mål, middel, endelause diskusjonar og parlamentarisk rot.

Det vitskaplege funderte, det rasjonelle, logiske og opplagde skulle ha det siste ordet. Vann denne positivistiske «metoden» fram, ville alle skjøna kva som var rett å tenkja, meina og gjera. Og dermed ville politikken også koma inn i eit anna og betre lægje.

Men var det slik i etterkrigstida? Hadde dei store ideologiane (sosialismen og liberalismen) verkeleg utspelt rolla si? Kunne alt avgjerast med enkle formlar? På verdi- og livssynsområdet var det i alle fall ikkje slik.