Het sand i Sudan

Anna og Arnes datter Karla er på reise i Sudan da hun blir overfalt og brutalt myrdet, nitten år gammel.

Det er det forferdelige utgangspunktet for denne boken, som har form av roman, men uten at det står «Roman» verken på omslag eller tittelblad.

Er det anstrøk av noe selvbiografisk her? Noen ganger kan man få mistanke om det, men det sies ikke noe verken i forord, etterord, omslagstekst eller tittelside.

Anna er fortellerstemmen, eller jeg-personen i boken. Utenom henne, Arne og Line er det egentlig fem personer til som utgjør persongalleriet. Det er Line, Annas søster. Så er det Mathias, en kunstner, flere år yngre enn Anna, som Anna går hen og utvikler et forhold til, som igjen har sammenheng med at hun og Arne vokser fra hverandre.

Så er det Tora, presten, som fører samtaler med Anna etter det forferdelige tapet i Sudan. Endelig er det paret Sophia og Daniel, som Anna, Arne og Line møter på en reise til Sudan, som del av bearbeidelsen av sorgen og savnet. Sophia og Daniel har også sitt å stri med.

Dype refleksjoner

Hoveddelen av boken er lange og dype refleksjoner over dette med sorg, savn, smerte, sinne, og mange flere følelser, som fyller en etter et slikt vondt tap av en som sto så nær. Forfatteren trekker inn litteratur og tekster fra mange forfattere og filosofer.

Her er vi periodevis på dypt vann, der vi nærmer oss spørsmålene om Guds allmakt, om ondskapen og hvor den kommer fra, om man kan og bør tilgi noen etter en slik forbrytelse, og mye mer. Presten Tora ønsker at Anna skal delta i en sorggruppe og dele med andre sørgende noen av de refleksjonene hun gjør seg.

Men det passer ikke for Anna. Hun er ingen kristen, ingen troende i det hele tatt. Heller mest mot å være ateist, men ikke verre enn at hun forholder seg til en prest, og har dype tanker om eksistensielle spørsmål.

Erfaring fra Khartoum

Forfatteren (født 1958) har vært diplomat for Norge både i Kabul og Khartoum, i dag ansatt i Norad. Det merkes godt at hun kjenner sudanske forhold når hun forteller om drapet av datteren, og enda mer når hun, Arne og Line reiser til Sudan for å se stedet der Karla ble drept.

Boken skildrer også Karla som en tenåring som utvikler et mye nærmere forhold til faren enn til moren, noe som ikke akkurat gjør det enklere for Anna å bearbeide alt det vonde etter drapet.

I det miljøet der Karla ble drept, er reglene slik at offerets etterlatte kan få medinnflytelse på straffeutmålingen. Hva skal Anna tenke da? Gi støtte til at ugjerningsmannen får dødsstraff, eventuelt livsvarig fengsel?

Så langt, så bra. Men jeg undrer meg på hvorfor forfatteren har skrevet inn denne kunstneren Mathias, som Anna forelsker seg i og gir seg hen til. Er ikke disse eksistensielle dype spørsmålene store nok til å bli håndtert av et – hva skal vi kalle dem – vanlig ektepar? Må det smøres på med utroskap og sidesprang i tillegg? For meg var det bare et forringende trekk ved en ellers spennende bok.