Haakon Lie - Israels beste venn
Det fantes en tid da Det norske arbeiderparti var noe i nærheten av det mest israelvennlige partiet i hele verden. Og den største israelvennen av dem alle var Haakon Lie.
Arbeidersønnen fra Kristiania var født i det urolige unionoppløsningsåret 1905. I hjemmet var det enkle kår. Verken Lies far eller bestefar hadde lært seg å skrive. Haakon Lie selv startet også sin yrkeskarriere som kroppsarbeider, blant annet som skogsarbeider.
Men han viste også tidlig et stort talent for organisasjonsbygging og politisk arbeid. I mellomkrigstiden gikk han gradene i Arbeiderpartiets organisasjon før han i 1945 gikk helt til topps i partiorganisasjonen som partisekretær. Den stillingen hadde han i nesten et kvart århundre, helt frem til 1969.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det betyr at Haakon Lie i de første tiårene av etterkrigstiden var en av Norges mest innflytelsesrike menn. Lies periode som partisekretær faller i tid sammen med Arbeiderpartiets gullalder i norsk politikk. Gjennom det meste av denne tiden fungerte Ap som et slags statsbærende parti i Norge. Lie kontrollerte dermed en av de fremste maktposisjonene i Norge.
Og på samme tid var han den aller varmeste israelvennen som norsk sosialdemokrati noen gang har hatt. På dette tidspunktet trengtes det ikke noen partipolitisk debatt i Norge verken om Midtøstenspørsmål eller andre temaer.
Arbeiderpartiet hadde rent flertall i Stortinget frem til 1961 og regjeringsmakten til 1965 (bare avbrutt av Lyng-regjeringens en måned lange intermesso i 1963). De politiske maktforholdene gav Haakon Lie et betydelig manøvreringsrom. Og det benyttet han seg gjerne av, også i sitt solidaritetsarbeid for Israel.
Eksistensiell fare
Mot midten av 50-tallet spredte det seg et inntrykk i norsk arbeiderbevegelse av at Israel stod overfor en umiddelbar eksistensiell fare. Særlig fra Egypt ble krigsretorikken stadig sterkere. Antallet krenkelser og trefninger i grenseområdene mot nabolandene økte kraftig.
Situasjonen var spesielt krevende fordi Sovjetunionen nå åpent hadde trådt inn i Midtøsten-konflikten på araberstatenes side. Dermed ble også Israels fiender utstyrt med våpen fra kommunistland.
I Oslo satt Haakon Lie og var bekymret over utviklingen. Ap-partisekretæren var spesielt misfornøyd med FNs rolle.
Selv om de internasjonale resultatene uteble, så hadde Haakon Lie bestemt seg for at i hvert fall norsk opinion nå skulle mobiliseres til fordel for det kjempende demokratiet. På sentralstyremøtet i Arbeiderpartiet 13. februar 1956 fikk Lie gjennomslag for å starte en opinionskampanje for Israel. Den skulle innledes ved at pressefolk fra arbeiderpressen og fagforeningsledere drog ned til den jødiske staten på en delegasjonsreise. Ved hjemkomsten skulle deltagerne formidle sine inntrykk gjennom artikler og foredrag. Slik skulle det norske folk vekkes til aksjon for landet man nå fryktet var truet av undergang. (1)
Som sagt så gjort. En uke etter at Ap-ledelsen hadde sagt sitt ja til Lies plan satt 14 journalister, redaktører og faglige tillitsvalgte på flyet til Tel Aviv. I Israel åpnet de jødiske sosialdemokratene alle dører for partikameratene fra Norge. De norske gjestene ble tatt med rundt til bedrifter og foretak for å vise hvordan industri og jordbruk vokste frem i det som en gang hadde vært ørkenområder. I immigrasjonssentrene fikk de se hvordan jødiske flyktninger ble omskolert til opphold i kibbutzer og moshaver.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nordmennene fikk også møte de fleste betydningsfulle samfunnstoppene i Israel. De hadde blant annet samtaler med statsministeren, utenriksministeren, Israels president, Knesset-medlemmer og lederne i den israelske fagbevegelsen.
La Israel leve
Vel tilbake i Norge skulle inntrykkene fra reisen formidles. Og de skulle omsettes i et fornyet norsk engasjement for israelernes sak. 17. mars stod oppropet «La Israel leve» på trykk i Arbeiderbladet underskrevet av samtlige delegasjonsmedlemmer. De reisende fortalte om «overveldende inntrykk av et folk som står i kamp mot nesten uoverstigelige vanskeligheter både innad og utad, men som fører denne kampen med en selvdisiplin og fremtidstro som er imponerende.» Underskriverne minnet om at Israel følte seg «isolert og under en akutt fare for å bli forrådt av de land som selv hadde ansvar for statens opprettelse». Det ble derfor krevd at Israel måtte gis «tilsvarende adgang til å få våpen» som de arabiske landene. (2)
«La Israel leve»-oppropet ble startskuddet til den proisraelske kampanjen som Haakon Lie hadde etterlyst. Også aksjonen fikk navnet «La Israel leve». De hjemkomne delegasjonsmedlemmene kastet seg over skrivemaskinene sine for å formidle de sterke inntrykkene fra den jødiske staten. Den israelske ambassaden i Oslo bidrog med filmer og bilder som kunne brukesi foredrag og øvrig informasjonsarbeid.
Men det var Arbeiderpartiets partikontor under ledelse av Haakon Lie som styrte det hele. Til partikontoret kunne delegasjonsmedlemmene henvende seg for å låne informasjonsmateriell. Arbeidernes pressekontor i Oslo fungerte som en slags utklippsentral. Der ble all presseomtale av aksjonen arkivert.
Og det ble litt av hvert å klippe ut. På en måned publiserte to av de mest fremtredende av journalistene i delegasjonen hele 13 artikler. De ble både trykket i Arbeiderbladet og fellesdistribuert til de 30 avisene som sammen utgjorde arbeiderpressen.
Opinionskampanjen rullet over Norge og responsen lot ikke vente på seg. Partikontoret mottok en strøm av henvendelser om foredrag om informasjon. Fra mars til mai gikk det ikke en uke uten minst ett utspill i mediene fra Israels norske venner.
Massemønstringen kulminerte i 1. mai-togene. Det ble ikke bare en markering av arbeidsfolks rettigheter, men også Israels rett til å overleve som nasjon. Sammen med de røde flaggene ble hundrevis av blå plakater med bildet av et ungtre truet av en blodig øks båret rundt i demonstrasjonstogene. Bildet symboliserte den ferske nasjonen Israel som ble truet med tilitetgjørelse av de arabiske naboene. Haakon Lie hadde fått plakaten av Israels ambassade og sørget for å trykke den opp i tusen eksemplarer.
Fryktet utslettelse av Israel
Lie og de andre Israelvennene i Arbeiderpartiet fryktet en krig og en derpå følgende utslettelse av Israel. De fikk rett i det første, men tok feil på det andre punktet. Krigen kom ganske riktig i slutten av oktober 1956. Israel tapte imidlertid ikke. De vant i stedet en i stedet en knusende seier.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Militært var den kortvarige krigen høsten 1956 en stor suksess for Israel. Egypts militære slagkraft var satt flere år tilbake. Men triumfen kunne fort bli kostbar affære på det politiske området. USA presset hardt på for å få Israel til å trekke seg ut fra Sinai. På hjemmebane ble den israelske statsministeren David Ben Gurion angrepet fra venstresiden. De kritiserte aksjonen som den israelske regjeringen hadde igangsatt sammen med de to europeiske stormaktene.
En måned etter kamphandlingenes slutt skulle den israelske fagorganisasjonen Histadrut avholde sin kongress. Det var ventet at kritikken mot Ben Gurion ville bli sterk. I denne situasjonen ble det sendt bud på de israelske sosialdemokratenes nære venn fra Norge, Haakon Lie. Da kongressen startet, var stemningen opphisset. Statsminister Ben Gurion var til stede på møtet og fikk gjennomgå for sitt militære samarbeid med franskmenn og briter. Så fikk Haakon Lie ordet. Han gikk på talerstolen med et mål for øyet. Å hjelpe Israels statsminister mot opposisjonen i egne rekker. Og han ville gjøre det på den måten han kunne aller best. Ved å henlede oppmerksomheten mot Israels historiske oppgave og de utfordringene som lå foran.
Glødende følelser
Talen gir et fascinerende innblikk i de glødende følelsene Aps partisekretær hadde for det unge demokratiet i Midtøsten. Han begynte med å forsvare nødvendigheten av Sinai-kampanjen. Lie fremholdt at det var «krystallklart at Israel slo til i selvforsvar» og han mente at kampanjen «burde bli støttet av alle frie menn». «Et mesterslag har gitt dere pusterom - la oss håpe for lang, lang tid», formante gjesten fra nord.
Så trakk han linjene tilbake til engasjementet sitt etter flyulykken på Hurum og det første besøket han hadde gjort til Israel.
«Siden den gang har jeg fulgt deres arbeid, deres kamp, deres tilbakeslag, deres seirer. For å være ærlig har jeg ofte undret meg hvordan dere ville klare det, hvordan dere ville løse de overveldende problemene dere stod overfor, hvordan dere ville være i stand til å gjennomføre de overmenneskelige oppgavene dere tok på dere selv; ikke bare bygge hjem for tusener av nykommere i dette varme, tørre landet, men også bygge det på basis av demokrati og sosial likhet, omringet av en dyp sjø av mistenksomhet og hat. Men nå ser jeg med mine egne øyne at dere gjør akkurat det.»
«Åndelig bildebruk»
Deretter gikk Lie over i nærmest åndelig bildebruk:
«For meg tar Israel mer og mer form av symbolet på liv. Symbolet på liv der man ikke skulle tro at liv kunne opprettholdes… Tidlig på våren kan vi ofte, der hjemme, oppleve et fantastisk syn. Midt i den dype snøen og isen står en hvit bjørk med flotte, grønne blader. Solskinn fikk bladene til å sprette ut for tidlig. Og du sier: Det treet vil dø. Men det dør ikke. Mirakuløst fortsetter det å leve og vokse. For meg synes Israel som disse grønne bjørketrærne, omgitt av kald iset snø. En stor ide så varm som solskinn om våren brakte det frem, etter en lang, lang vinter. Noen sier: Det treet vil ikke være i stand til å leve, Vi vet bedre: I skyggen vil barna leke i generasjoner fremover, og kvinner og menn vil hvile der etter en hard dags arbeid. Dere har gått gjennom harde tider. Harde tider ligger foran dere. Men Israel vil leve.» (4)
Da Lie var ferdig tordnet applausen mot ham.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Neste gang Israel havnet i krig var Haakon Lie enda nærmere begivenhetene. Faktisk midt oppe i dem.
Mot slutten av mai 1967 ble det stadig klarere for de fleste at det gikk mot en ny væpnet konflikt i Midtøsten. Krigsretorikken fra Egypts president Nasser var ikke til å ta feil av. Diplomatiet feilet. Snart skulle våpnene tale.
«Du er ønsket i Tel Aviv», stod det i et telegram som nådde Haakon Lie i Oslo. Lie var en mann med mange talenter, også journalistiske. Og denne gangen fant han ut at det var som reporter han kunne gjøre mest nytte for den jødiske staten.
Utstyrt med ID-kort som fortalte at han var journalist tilknyttet norsk arbeiderpresse, fotoapparat og filmkamera, drog Lie ned til Israel, slik han var bedt om. Vertene innkvarterte ham i det israelske arbeiderpartiets hovedkontor. For sikkerhets skyld sendte de også med ham en kar som skulle fungere både som livvakt og veiviser.
Haakon Lie startet med å besøke det som mest sannsynlig ville bli de ulike frontavsnittene i den kommende krigen. Hans første reportasje stod på trykk i Arbeiderbladet bare tre dager før kamphandlingene tok til. Han beskrev han hvordan det israelske samfunnet likevel fungerer. På tross av den store faren som truet dem.
- Så undere skje
«Jeg spør meg selv om noe folk kunne ta denne situasjonen på en mer verdig og modig måte. Det motsatte av panikk hersker. En mektig stillhet hvilte over Tel Aviv da jeg kom inn i går. Busser og lastebiler er borte fra gatene - enten det skyldes at kjøretøyene eller sjåførene er ved grensen.
Køer finnes ikke, bare hvor frivillige melder seg til blodgivning, sivilforsvaret eller Hæren er det sammenstimlinger. Ingen mørklegging, bare forberedelser til det. Sandsekker stables opp, i kafeene er det stille som i en kirke, byggeplassene står tomme, men i fabrikkene gjør de som er tilbake to manns arbeid. Skolebarn bærer posten ut. På tross av hva de har opplevd i ghettoer og flyktningeleirer står de eldre like fast som de unge. Overalt arbeides det, mens man venter.»
Så ble Haakon Lies reportasje med ett personlig. Han skrev at dette besøket i Israel var det fjerde for hans vedkommende. Og det han har sett har gjort stort inntrykk. «Med egne øyne har jeg sett undere skje. Titusener av flyktninger og forfulgte har funnet sitt hjem. Skoler og sykehus er reist, museer og konsertsaler bygd, skog plantet og åkrer brutt. Igjen blomstrer det i ørkenen, under sosialistisk ledelse er en moderne velferdsstat blitt til», konstaterte Lie før følelsene tilsynelatende nesten tok overhånd.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Med et hulk innvendig spør en seg selv: Skal dette storverket legges øde? Skal titusener av jøder igjen gå til grunne på grunn av utøyelig nasjonalisme, religiøs fanatisme og diktatorens frykt for at det eksempel Israel representerer skal smitte over på deres land hvor millioner holdes nede i fattigdom og uvitenhet?
På disse spørsmål kan ingen gi svar i dag, men mange her må føle som meg; slippes det løs blir det et blodbad som ikke kan beskrives, og skal verden sitte passivt å se på dette skjer, slik den en gang lot Hitler sett en storkrig i gang?» (5)
Ønsket seg til fronten
Det skulle imidlertid raskt vise seg at de dystre spådommene som den kombinerte partisekretæren og krigsreporteren sendte hjem, ikke slo til. Haakon Lie satt sammen med Golda Meir i Tel Aviv da de første nyhetene fra fronten kom inn på formiddagen den 5. juni. Meir hadde året før gått av som utenriksminister, men hun hadde fortsatt innflytelse i politikken gjennom vervet som generalsekretær i Mapai-partiet.
De to fikk fornøyd høre at israelske fly nærmest hadde tilintetgjort det egyptiske flyvåpenet og at fiendens panserstyrker også var påført store ødeleggelser. Det virket allerede ganske klart at krigslykken gikk i israelernes favør. Kanskje ville det bli en mye kortere krig enn mange hadde tenkt seg?
Men for Haakon Lie var det uansett ikke aktuelt å sitte stille i Tel Aviv mens kampene pågikk. Han ønsket seg til fronten. Og mest av alt til Jerusalem, der det kunne se ut som de israelske styrkene kunne klare å ta tilbake de østre delene av byen fra jordanerne.
Israelske tropper omringet raskt Øst-Jerusalem. 7. juni var det klart for det endelige angrepet. Israelske tropper tok raskt kontrollen over den gamle bydelen, der jødenes største helligdom, Klagemuren, befinner seg. I de nesten 20 årene som var gått siden frigjøringskrigen i 1948-49 hadde jødene vært forhindret fra å be ved det hellige sted. Det var et sterkt øyeblikk da utslitte elitesoldater til slutt tok seg frem til Klagemuren. Også mange av dem tok seg en pause for å be.
Samtidig hadde også Haakon Lie kommet seg til Jerusalem. Han kjørte drosje gjennom de vestlige delene av byen, men var utålmodig etter å komme seg inn den østlige gamlebyen. Lie overtalte sjåføren til å dra til Mandelbaumporten som forbant de to bydelene.
Lie og Eskhol
Ved porten var det stor oppstandelse. Ryktene gikk om at kamphandlingene i Gamlebyen var over. Det ble sagt at Israels statsminister Levi Eskhol var ventet når som helst for reise inn til Klagemuren.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Lie og Eskhol kjente hverandre fra tidligere. Så da den israelske statsministeren kom for å ta Øst-Jerusalem i øyensyn, stod partisekretæren i Det norske arbeiderparti allerede klar for å ønske ham velkommen til jødenes gamle hovedstad.
Haakon Lie og hans drosjebil ble med i statsministerkortesjen som tok seg frem til Klagemuren. Vel fremme ved helligdommen stakk statsminister Eskhol en papirlapp med en bønn inn i sprekkene i muren, slik jødenes skikk er. Dette historiske øyeblikket ville Haakon Lie for all del være en del av. Han trengte seg forbi sikkerhetsvakter og soldater frem til Eskhol. Situasjonen ble farlig da statsministerens livvakter mistenkte den pågående personen for å være en mulig terrorist. Men problemet ble løst da statsministeren selv forklarte sikkerhetsfolkene at dette var en høytstående partikamerat fra Norge. (7)
Med Klagemuren i bakgrunnen og omgitt av bedende og syngende mennesker, omfavnet de to sosialdemokratene hverandre. Lie gikk selv frem til muren og tok på den. Sannsynligvis som den første utlending på denne for det jødiske folket så spesielle dagen.
Den norske arbeiderpartisekretæren var selv førstehånds vitne til de historiske hendelsene. Han så rabbineren som forettet den første gudstjenesten på nesten 20 år fra Klagemuren. Han betraktet statsministeren som via israelsk radio holdt tale til nasjonen fra samme sted. Han kikket på de skitne og skjeggete soldater som tente lys og bad.
Trollbundet
Haakon Lie var som trollbundet av alle de sterke sanseinntrykkene. Lie satte senere ord på det han følte på denne historiske dagen:
«Det går en gjennom marg og ben… Dette har vært en dag da selv en nordboer er blitt kastet fra vill jubel til gråt og tilbake fra gråt til jubel. Men hva må denne dagen ha betydd for millioner av jøder i alle land. Dagen var endelig kommet. Det gamle Jeruslaem var igjen i deres hender, århundrers drømmer og spådommer har gått i oppfyllelse.» (8)
Men Haakon Lie ville ha mer. Plutselig så Lies kombinerte kjentmann og livvakt til sin forskrekkelse at den norske gjesten han skulle passe på, var forsvunnet. Og det i et område som ikke var tilstrekkelig sikret. Bare timer tidligere hadde det pågått kamphandlinger der. Hvem visste om det fortsatt kunne befinne seg lommer av motstand eller snikskyttere i de trange gatene?
Statsministerfølget brøt opp og forlot området. Mørket falt på mens en stadig mer desperat israeler fortvilet lette etter en høyreist blond nordmann som var på vidvanke. Livvakten fikk ikke mye sympati fra de israelske soldatene som bevoktet de nylig erobrede gatene. Både han og den forsvunnede nordmannen hadde bare å pelle seg vekk. Dette var definitivt ikke noe sted for sivilister å vase omkring i mørket.
Den eneste som ikke var bekymret for sikkerheten, var Haakon Lie selv. Han løp oppglødd omkring og snakket med dem han møtte. Blant annet traff han en fransk katolsk prest som tok ham med inn i kirken sin. Presten ville vise ham hvordan jordanske soldater hadde vandalisert gudshuset ved å plassere en maskingeværstiling oppe i kirketårnet.
Til slutt hadde livvakten hellet med seg og fant sin bortkomne gjest fra det høye nord. Den bekymrede israeleren fikk imidlertid ingen unnskyldning for forsvinningsnummeret. I stedet klemte en nærmest euforisk Haakon Lie sin oppasser og løftet ham opp. Alt mens han ropte «Er ikke dette spennende, er ikke dette spennende?» (9)
Fotnoter:
(1) Waage, Hilde Henriksen: Norge Israels beste venn, Universitetsforlaget 1996: side 169-170
(2) Arbeiderbladet 17. mars 1956, sitert i Waage 1996
(3) Arbeiderbladet 1. november 1956, sitert i Waage 1996
(4) Tveit, Odd Karsten, Alt for Israel, Cappelen 1996, side 253
(5) Arbeiderbladet, 2. juni 1967
(6) Lahlum, Hans Olav: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket, Cappelen 2009, side 480
(7) Lie, Haakon: Slik jeg ser det, Tiden 1975, side 354-55
(8) Tveit, side 374-75
(9) Tveit, side 376