Et museum for død og liv

Romanen handler om drapene på det jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldmann. Men starten på dramaet dreier seg om et annet drap – skuddene som 22. oktober 1942 ble avfyrt mot og drepte politimannen Arne Øystein Hvam på toget til Halden, og som to flyktende jøder fikk skylden for. Selv om det var en norsk grenselos som skjøt, og ikke jødene!

Nå hadde det seg slik at den ene flyktende jøden, Hermann, var sønn av ekteparet Feldmann. Og da nyheten kom ut at en politimann var skutt av to jøder, kom «selvsagt» også foreldre og andre i familiene til de to i livsfare – og la planer for flukt. Slik henger disse to «sakene» sammen.

For selv om de to jødiske ungdommene og grenselosen hoppet av toget i fart, for å komme seg unna, så ble de tatt etter ikke så lang tid. Straffen var døden for alle tre; grenselosen Karsten Løvestad, og de norske jødene Willy Scherman og Herman Feldmann. Og okkupantene brukte dette «jødedrapet» for alt det var verdt, da ordren kom få dager etterpå om at alle norske jøder skulle hankes inn og deporteres.