Vitnesbyrd på godt og vondt

I våre sammenhenger er det et misforstått begrep.

Vi har en forventning når vi hører ordet vitnesbyrd i dag. Den ligner faktisk litt på oppskriften til en hollywoodfilm der hovedpersonen må gjennom mye tøft, men seirer til slutt – uten lyte og gråsoner.

Suksesshistorien er glassklar.

Jeg er litt usikker på hvor denne trange og rigide fortellertradisjonen kommer fra. I Bibelen virker samspillet mellom Gud og mennesker til å ha et større spenn.

Selv fortellingen om troshøvdingen Moses etterlater en besk ettersmak da han ikke fikk lov av Gud å tre inn i Kanaans land. Er fortellingen om Moses fortsatt verdt å fortelle? Er det fortsatt et vitnesbyrd?

Dette er egentlig ingen kritikk. Når Bibelen og kristen tro møter en kultur, så er det noen historier som gir mer gjenklang enn andre. Jeg hørte mye mer om Daniel enn om Job i oppveksten og kirken.

Jobs bok er faktisk betydelig større, men på et eller annet vis treffer Daniels heltemot i løvehulen en nerve. Budskapet er så tydelig og gråsonene så få.

I ukens Korsets Seier håper vi at du blir med på en reise med ulike personlige historier der troen og Gud er sentral. For meg kan alle disse kalles vitnesbyrd, men slutten er i flere tilfeller mer åpen. Sluttpoenget er mer uklart.

Jeg er litt usikker på hvor denne trange og rigide fortellertradisjonen kommer fra.

Vi møter Erland Jensen Boneng (59), øksemannen fra Elverum, som var «hatet av alle, inkludert seg selv». I dag klarer han ikke la være å smile.

Men, så møter vi også Thomas Rake, som i 40-årene har sluttet som pastor etter å ha vært i kristen tjeneste hele sitt voksne liv. Nå er han på vei ut av «kristenbobla» og inn i det uvisse.

– Suksessen min måles ikke lenger i om folk tar imot Jesus, men om jeg er lydig mot Jesus, sier han.

Er dette et vitnesbyrd? Tja, kanskje ikke i klassisk forstand, men det er i hvert fall en trosreise. Og da er jeg interessert.

Like interessert er jeg i Mangs Netskar (79), som reiser seg opp av asken etter at hans første kone dør og påfølgende år i ensomheten.

Inspirert blir jeg også av Vebjørn Selbekks inkluderende brev til Per Søetorp etter sistnevntes klagesang i forrige ukes Korsets Seier.

Åpenhjertig klaging når Guds folk opplever at Gud er fraværende, er ikke farlig. Tvert imot er det svært bibelsk. Det er nok et vitnesbyrd om at salmene, profetordene og klagesangene er aktuelle flere tusen år etter sin opprinnelse.

God lesning!