Trang tilbedelse

I møte med andre blir det tydelig for meg om Kristus har tatt bolig i meg.

Nå som samfunnet endelig åpner opp igjen etter måneder med sosial nedstenging, finner jeg det betimelig å minne om noe som for et drøyt år siden ville være som å sparke inn åpne dører: Vi trenger hverandre. Også når det kommer til tilbedelsen av Gud.

I fremmedes øyne kan vi se den Gud vi alltid har kjent, men aldri helt forstått

«Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det», skriver forfatteren av Hebreerbrevet (13,2).

Trolig tenkte han på Abraham da han skrev det, han som hvilte i skyggen da han fikk uventet besøk under eiketrærne i Mamre (1 Mos 18,1–15). Patriarken kom seg på beina og stelte i stand et festmåltid til folk han ikke kjente – og fordi han tok imot fremmede som om de var guder, endte han opp med å ha Gud selv på besøk.

Fortellingen minner oss om at vi ikke bør se ubudne og uventede gjester som avbrytelser eller forstyrrelser, men som muligheter til å møte og tjene Gud. I fremmedes øyne kan vi se den Gud vi alltid har kjent, men aldri helt forstått – og på den måten forhindre at vi tilber egne gudsbilder framfor Gud selv.

Jeg tvinges til å forholde meg til min uuttalte forakt og fordommer.

Vi formes i kristuslikhet sammen med andre. Det fins jo ikke noe enklere enn å tilbe Gud alene: Han er perfekt, så jeg har ingenting å klage på. Hans kjærlighet er uten grenser, så han elsker meg uansett hvor mye det er å klage på. Men i møte med andre mennesker, ikke minst dem som er ulike meg, blir det tydelig om det nye livet i Kristus har tatt bolig i meg. Da tvinges jeg til å forholde meg til min uuttalte forakt og fordommer. Det er når de stygge, men tause, sidene av meg begynner å føle seg truet, at de tar til gatene for å rope og kaste steiner. Og nettopp når de har krøpet fram fra skyggene, har jeg mulighet til å gjøre noe med dem.

Så vi trenger hverandre – for bare sammen kan vi finne veien ut av den trange tilbedelsens labyrint.