Som pastor har jeg kjent frykt mange ganger

Jeg glemmer aldri den ærlige talen til en av mine største forbilder i den tyske pinsebevegelsen. I en tale om kunsten å våge å være transparent som leder, begynte han å fortelle om fenomenet «Post-preken-depresjon». Denne tilstanden man kan få etter en vellyk-

ket helg der man har klart å opp-nå masse av det man drømmer om som pastor, nemlig mennesker som blir frelst, helbredet og satt i frihet. Og så kommer en så ubarmhjertig bakrus av depresjon etter høydepunktene, en tilstand der man plager sin sjel med alle feil man har gjort de siste 20 årene.

Jeg kjenner ingen som er spart for sårbarhet. Ikke en eneste. Vi har alle våre svakere punkter av usikkerhet, selv om vi er sterke. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått foran en oppgave og kjent på frykten for menneskene jeg skal møte. Frykten for å mislykkes, ikke få det til som jeg har tenkt, eller frykten for å bli avslørt. Kanskje de egentlig ikke liker meg?