GUDS BARN MÅ VOKSE OPP: I artikkelen «En Gud som ikke innfrir» forteller prest og gjestekommentator i Vårt Land, Åste Dokka, om en rekke samtaler med kristne som har forventet en gudsinngripen, men blitt skuffet. Etter alle disse gjenfortalte troskrisene mener Dokka at kristne må vokse opp fra sine naive, selektive bibeltolkninger. Foto: Dan Aksel Jacobsen

Prestens upresise og fordomsfulle formaning

Åste Dokka mener kristenfolket må vokse opp fra sin naive, selektive bibellesning. Hennes dom over Kristen-Norge verken treffer eller hjelper.

Denne uken lærte jeg at jeg må slutte å være så barnslig og naiv. Jeg må bli voksen. Og det er sannelig på tide i en alder av 37 år.

Det er prest i Oslo domkirke – og tidligere forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land, Åste Dokka – som serverer en skriftlig oppstrammer til store deler av Frikirke-Norge samt deler av Den norske kirke i Vårt Land.

I artikkelen «En Gud som ikke innfrir» forteller hun om en rekke samtaler med kristne som har forventet en gudsinngripen, men blitt skuffet. Etter alle disse gjenfortalte troskrisene har Dokka fått nok. Det er på tide å gå fra barn til voksen, fra det kunnskapsløse til det kunnskapsrike. Med det mener hun et «teologisk skifte fra en naiv, selektiv biblisisme til en mer nyansert og livsnær teologi».

Jeg har til gode å møte kristne som ser på Gud som en helårs julenisse der vi er sikret en lykkelig og smertefri tilværelse.

I neste avsnitt er hun heldigvis noe mer konkret.

«Jeg tenker på voksne mennesker som har trodd at de står under spesiell beskyttelse. At fordi de ber og er aktive i en menighet, skal det ikke hende dem noe vondt. Om folk som tror at Jesus skal vende hvert tap i deres liv til seier. Som forventer å høre Guds stemme og se Guds konkrete og ekstraordinære inngripen i hverdag og krise.»

Videre opplyser hun oss på ny om at kristne ikke er forskånet for nød og krise, og at det å være kristen ikke automatisk gir overnaturlige fordeler.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Myten om macho mørkemenn i menigheten

Hun nevner herlighetsteologien som eksempel der stor tro på Gud manifesteres i stort hus, dyre biler og gullkjeder. At dette er en smal og utdøende retning i Kristen-Norge glemmes i forbifarten.

Alternativt må hun mene at all form for tro på en nær, inngripende Gud er herlighetsteologi. Da nærmer vi oss deisme der en fjern Gud observerer kloden fra bedagelig distanse. Det er ganske fjernt fra kristen tro.

Uansett har Dokkas analyse allerede havarert. Jeg har til gode å møte kristne som ser på Gud som en helårs julenisse der vi er sikret en lykkelig og smertefri tilværelse. Det ville vært fryktelig rart om disse kristne, som til stadighet anklages for å tolke Bibelen for bokstavelig, skal misse bibelord som at vi er korsfestet med Kristus.

Les også
Muslimene – KrFs håp

I min oppvekst hørte jeg Åge Åleskjærs utilslørte begeistring for Paulus. Han ville flytte prekestolen fra Golgata til Damaskus – byen hvor Paulus ble omvendt og fant sitt kall. Dette kallet ble ikke assistert av en helårs julenisse. Livet til Paulus handlet vel så mye om lidelse, offer, lydighet og et evig håp for det neste livet – som mirakuløse gudsinngripener.

Dokka fortsetter å snakke ned til disse naive kristne med den selektive bibellesingen, med å fortelle oss om at Gud tåler ærlighet, men glemmer det åpenbare paradokset som har vært en selvfølge for kristne til alle tider: Å tro på en aktiv Gud er ingen motsetning til å erkjenne den faktiske tilstanden, noe Norges og verdens misjonshistorie vitner om.

Les også
Ropstads mulige blindsone

Pinsevekkelsen har vokst fra ingenting til over en halv milliard mennesker på 100 år. Et slikt misjonseventyr er ikke bygd på en barnslig tro som kollapser med det samme livet blir tøft.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Enkelte pinsekarismatiske miljøer har hatt problematiske sider som har fått store konsekvenser for enkeltmennesker. Men Dokkas generaliserende diagnose hjelper ingen.