Politikerne har vendt kristne ryggen

Noe har skjedd i det politiske landskapet i Norge de siste årene. Ved forrige stortingsvalg kjempet politikere både på høyre og venstresiden om å vise sin beste kristne side. Sylvi, Støre, Erna og Dørum hadde oppdaget kristne velgere, dro på besøk på kristne stevner og snakket varmt om kristen kulturarv. Selvfølgelig handlet det om stemmefiske og flørting med et Krf som alle ville ha med på laget. Men det var også en ærlig gjenoppdagelse av at den kristne arven er en sentral del av fundamentet i den norske kulturen, og den ønsket de fleste partiene å ha eierskap på. Men slik er det ikke i dag.

Når partiene i dag kvesser sine penner for å skrive slagkraftige toner for neste års valg, har plutselig religionskritikk blitt integrert i retorikken. «Vi må øke kontrollen av kirker og kristne organisasjoner», sier Arbeiderpartiet. «Vi bør fjerne alt om den kristne arven fra vårt partiprogram», sier Unge Venstres leder Sondre Hansmark. Hos Frp har man etter regjeringsavhoppet fremmet saker som er som en rød klut for mange kristne velgere. Man vil fjerne søndagen som hviledag og er initiativtaker bak flere liberale lovforslag, senest vårens bioteknologilovgivning. Det seneste tilskuddet i norsk partiflora «sentrum», kan sees som en del av samme tendens. Partiet er delvis startet fordi Krf har blitt for kristent. Å markere avstand til tro har tydeligvis blitt den nye trenden.

Kristen tro, eller mer presist: ytringer begrunnet ut fra kristen tro, har lenge hatt dårlige vilkår i den offentlige debatten. At «Tro hører hjemme i privatlivet» har vært og er fortsatt den bærende forståelsen for hvor plassen skal være for kristne i den offentlige diskursen. Kristne skal altså ikke ha innflytelse i samfunnet, men politikerne vil gjerne ha innflytelse over kirkene. Dette er den mest alvorlige tendensen i dagens partilandskap, vi skal ikke få tro og mene hva vi vil.