MISJONSFEST: I 1985 feirer Pinsevennenes Ytremisjon (Pym), som heter Pinse Misjon i dag, 75 år. Festen ble avholdt i Filadelfia Oslos lokaler.

Misjonærer bør ikke tjene for mye

Pinsebevegelsen bør være forsiktige når de setter nye lønnssatser.

– Hvor er pinsegløden? Misjon skal komme av et kall, uten ytre motivasjoner. Jeg synes det Pinse Misjon har gjort er kaldt og lite åndelig.

Det er sterke ord fra pastor Øystein Lode i pinsekirken Sion Neverdal på Helgelandskysten. Med de nye lønnssatsene til Pinse Misjon, som Korsets Seier presenterer denne uken, er han bekymret for Sions fremtidige misjonsengasjementet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Misjonærer protesterer mot å øke egen lønn

Lønnen blir rett og slett for høy – og dermed for dyr for menigheten. Nordlandspastoren har dermed sendt et brev der han reagerer på det han ser som urimelige satser.

– Du kjenner på en slags dårlig samvittighet for ikke å kunne innfri selv om man virkelig vil respektere at en arbeider er sin lønn verdt. Samtidig hadde vi andre drømmer om å kanskje sende ut enda en misjonær. Den drømmen er knust nå.

Det er lett å ha medfølelse for Lode, særlig når motivasjonen er mest mulig misjon per krone. Slik sett er det godt at alle beslutninger Pinsebevegelsen gjør nasjonalt er rådgivende – aldri tvang.

Man kan aldri gi Herrens tjenere den lønnen de er verdt.

Samtidig er det lett å forstå Pinsebevegelsen. Historikken til Herrens tjenere i Pinsebevegelsen og andre lavkirkelige bevegelser er en historie om fattigdom. I før- og etterkrigstiden var det riktignok en annen økonomisk situasjon i landet, men det var også en annen holdning til å lønne pastorer, emissærer og misjonærer.

Tanken var en blanding av at Herren lønner sine og at kristne ledere aldri skal være motivert av penger. Konsekvensene fikk særlig kone og barn merke, mens far i mange tilfeller var ute og forkynte i uker av gangen.

Les også
Rar kritikk av Espen Ottosen

Pinsebevegelsen og andre lavkirkelige bevegelser er brent på dette området. Og det er lett å forstå tanken om at noe slikt aldri må skje igjen. Samtidig står man i fare for å hoppe i den andre grøften. Man kan aldri gi Herrens tjenere den lønnen de er verdt. Da burde de tjent bedre enn noen andre.

Dette minner meg om den sosialistiske tanken om at ingen bør tjene mer enn statsministeren. Tankegangen kan jeg forstå. På sett og vis har ingen et større ansvar enn landets leder. Men i praksis kan man ikke tenke slik. Hvordan skal man kontrollere det?

Les også
Myten om macho mørkemenn i menigheten

Samtidig er jeg enig med sosialistene når høyresiden vil heve lønningene til ledere i det offentlige. Deres begrunnelse er at det vil lokke bedre ledere til det offentlige. For min del tenker jeg at hvis penger er en så stor del av motivasjonen, så kan man forbli i det private.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kort sagt er dette et kompromiss, der ulike interesser og idealer må vektlegges.

Og da verken kan eller bør misjonærlønninger i lavkostland konkurrere med normale, norske lønninger.

Les også
Ropstads mulige blindsone