Jeg protesterer
Svein Inge Olsen og Protestfestivalen har som Askepott blitt stemoderlig behandlet i en årerekke.
I August hvert år flyttes hele skravleklassen ned til Sørlandet og Arendalsuka. Resten av Norge blir med, om vi vil eller ei. Radio, tv og aviser rapporterer nærmest konstant – litt om den politiske diskursen, men kanskje mest om godværet og utelivet på kveldene.
Men, det finnes en lignende festival som arrangeres noen uker senere og noen mil lenger sør hvert år. Den hører vi mindre om i offentligheten. Herfra får vi ikke daglige rapporter fra Dagsrevyen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Heller ikke regionsaviser Fædrelandsvennen er særlig opptatt av å dekke festivalen. Særlig ikke etter at Karen Kristine Blågestad ble kulturredaktør for avisen. Den ofte kalte raddisfestivalen, omdøpte hun til en «kristenkonservativ suppe» til NRK Radio i 2014 og sa hun gledet seg til den dagen festivalen blir nedlagt – noe den nesten har blitt, mange ganger.
Protestfestivalen har blitt festivalenes Askepott – stemoderlig behandlet, men kanskje det fedrelandet behøver. Selv om stesøstrene protesterer og saboterer.
Denne uken intervjuer vi Svein Inge Olsen, festivalens leder. Han har vokst opp i et kristelig, men turbulent arbeiderhjem. Han så lyset og gikk på Jan Hanvolds bibelskole på 80-tallet før livet tok en ny retning. Han er også en raggete raddis. Begge sider har noe sant ved seg, fordi mennesker er komplekse.
Likevel har både Olsen og Protestfestivalen blitt redusert til et slags skjult vekkelsesmøte, forkledd som debatter, som egentlig ønsker innprente illiberale ideer hos de besøkende.
Jeg lurer litt på hvorfor jeg blir så oppbrakt over behandlingen av Protestfestivalen.
Denne foreslåtte konspirasjonen er artig og kreativ, men er den virkelig noe mer enn det? Som en evig folkelig motstemme og minoritet vet nemlig Olsen og Protestfestivalen å få tak i de interessante stemmene som media og andre festivaler enten ikke ønsker eller kjenner til. Med andre ord - ikke nok en politiker, spinndoktor eller redaktør.
Jeg lurer litt på hvorfor jeg blir så oppbrakt over behandlingen av Protestfestivalen, noe jeg har vært i årevis. Jeg har jo ingen bånd til festivalen. Jeg kjenner ingen av de involverte.
Jeg tror det handler noe om at hvis Olsen hadde kommet fra et møblert, akademisk SV-hjem med mange relasjoner og sammensvarende meninger med kultureliten, så hadde han fått mye drahjelp – lignende veldig mange festivaler i Norge.
Men han har en annen bakgrunn, som åpenbart gir grobunn for mistenksomhet og tillagte motiver.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og det protesterer jeg imot.
