En fundamentalistisk forventning
Nedturen til KrF handler delvis om en farlig fristelse blant oss kristne.
Det siste året har vært meget tøft for Kristelig Folkeparti. Jeg var til stede under KrFs valgvake i 2017 da de landet på 4,2 prosent etter skrekkaktige 3,9 på valgdagsmålingen. En eim av tristhet, men også desperasjon og rådløshet rådet i rommet. Siden har partiet hyret inn konsulenter for å få et utenfrablikk over organisasjonen.
Både innad og utad i partiet, blant grasrot og forståsegpåere, er gode råd like dyre som de er mange. Skal KrF være et vekkelsesfokusert bedehusparti eller et bredt kristendemokratisk parti med en tysk modell? Skal KrF være et slags kristent SV med fokus på sosial rettferd, klima og kampen mot fattigdom? Eller skal det være kapitalistisk, anti-elite og imot politisk korrekthet? Problemet er vel at Norge allerede har et SV og et Frp. Trenger vi virkelig enda ett av disse partiene? Er det plass? Jeg tillater meg å si neppe.
Skal Kristelig Folkeparti være et bibeltro parti?
