Palmesøndag i Jerusalem.

Det beste vi kan gjøre for jødene er å dele evangeliet

Selv om Paulus omtales som hedningenes apostel, er han også en fremragende teolog i sin beskrivelse av relasjonen mellom hedningekristne og jødiske troende.

«Har Pinsebevegelsen et rett fokus på Israel» spør en ny generasjon pinsevenner seg i de siste ukenes Korsets Seier. Uten å lytte til de messianske jødene, vil grøftene være mange.

Som Norgesleder i Den Norske Israelsmisjon, pinsevenn og GT-teolog, tidligere bibellærer og misjonær til Spania og region-
sekretær for Pinsemisjonen i Europa (inkludert arbeidet i Israel), i tillegg til åtte år som leder av NORME, har jeg mange tanker omkring dette. Men uten å lytte til de Jesus-troende jødene, med teologen Paulus i spissen, vil vi raskt møte teologiske grøfter på flere sider.

Oppfostret i pinsebevegelsen. I likhet med både Maria Torgussen Helgerud og Kennet Manuel Innvær Andersen har jeg vokst opp i en tradisjonell pinsemenighet hvor støtten til Israel står sterkt. Kallet til å velsigne Israel kommer fra velsignelsen gitt til Abraham i 1 Mos 12,3: «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» Og menighetens bønn for Israel er godt forankret i Salme 122,6: «Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, leve trygt!».

For mange pinsemenigheter er også Jesaja 40,1–2 en viktig del av kallet overfor Israel: «Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal til Jerusalems hjerte.» Og skulle noen lure på om det israelske flagget var inkludert i menighetens flaggrekke, er svaret ja.

Glad i det jødiske folket. Jeg har siden ungdomstiden vært ekstra glad i Det gamle testamentet, og vil alltid la meg fascinere av hvordan Gud på en så konkret måte utvalgte et folk for å bo midt iblant dem og være deres Gud (2 Mos 29,46 blant flere).

Og uten løftet til jødenes stamfar om at «alle folkeslag skulle velsignes i det jødiske folk», ville også vi vært uten håp i denne verden, og uten mulighet til å bli podet inn i Guds utvalgte familie, slik Paulus beskriver det i Rom 11,17.

Det er dermed vanskelig å lese Bibelen, og spesielt Det gamle testamentet, uten å bli ordentlig glad i det jødiske folket, som Gud gjorde seg så flid med, og tok så godt vare på igjennom historien.

Ingen annen vei enn Jesus: Likevel mener jeg at Jesus er tydelig i sin undervisning: «Det finnes ikke noen annen vei til Gud enn igjennom ham» (jf. Joh 14,6). Altså må både hedningenes og jødenes vei til frelse gå igjennom en anerkjennelse av hvem Jesus Messias er.

Jeg kan fremdeles huske samtalen på menighetskontoret, med en trofast Israel-venn som spurte meg; «Tror du virkelig at de fem millionene jøder som ble drept i holocaust ikke kommer til himmelen?»

Jeg svarte etter min teologiske overbevisning, at uten Jesus finnes det ingen annen vei til frelse, men at det kun er Gud som kjenner menneskenes hjerter.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men nå vet jeg bedre. Nå har jeg hørt vitnesbyrd om hvordan jødenes Messias, Jesus, åpenbarte seg for fanger i konsentrasjonsleirene og hvordan mange fikk møte sin frelser før de brutalt ble revet bort. Denne delen av historien har i liten grad blitt kjent for ettertiden, til tross for holocaustoverlevende som Georg Rechenberg, som kom tilbake til Haugesund etter krigen, kom til tro på Jesus, og ble ansatt som emissær (forkynner) i Den Norske Israelsmisjon i 1959.

Paulinsk Israelsteologi. Selv om Paulus omtales som hedningenes apostel, er han også en fremragende teolog i sin beskrivelse av relasjonen mellom hedningekristne og jødiske troende. Paulus besøkte alltid synagogene først da han kom til nye byer på misjonsreisene sine, hvor han forkynte at Guds løfter gjennom profetene hadde blitt oppfylt i Jesus Messias. Mange har trodd at dette handler om misjonsstrategi, men jeg er overbevist om at dette ikke først og fremst var misjonsstrategi, men misjonsteologi. Det er rett og slett jødenes rett å høre evangeliet først, i kraft av løftene til fedrene, ifølge Paulus.

Paulus skriver både i Romerbrevet og i Galaterbrevet om hvilke velsignelser som hviler over det jødiske folket: «De er israelitter, de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt» (Rom 9,4–5). Ingen av verbene er endret fra nåtid til fortid, selv om hedningmisjonen her er i full gang (altså etter det viktige apostelmøtet som fant sted i Jerusalem i Apg 15).

Viser ikke Paulus oss her at den aller beste måten vi kan velsigne Israel på, og ønske landet det beste, er å la dem få del i evangeliet om frelse? Paulus forklarer sin misjonsteologiske prioritering, å gå til jødene først, i Rom 1,16–17: «Evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først, og så for greker.» Bør vi ha et annet israelsengasjement for Israel enn det Paulus hadde, som i Rom 10,1 sier at «hans hjertets ønske og hans bønn til Gud for Israel, er at de må bli frelst»?

førstegrøden. For meg er det åpenbart at Jesus Messias både er vår frelser og det jødiske folkets frelser. Paulus skriver i Rom 10,13: «For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham.»

Paulus beskriver de troende av hans eget folk som «en rest» som Gud har spart, i Rom 11,6. Han starter kapitlet med spørsmålet: «Jeg spør så: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israe-
litt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, det folket han hadde vedkjent seg.»

Han fortsetter å skrive at «en del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall. For da skal hele Israel bli frelst» i møte med sin redningsmann på Sion, Jesus Messias (Rom 11,25).

Den messianske bevegelsen er altså førstegrøden av jøder som kommer til tro på Jesus. Og bevegelsen fortsetter å vokse, noe den også vil gjøre fram til «hedningene er kommet inn i fullt tall».

For en GT-teolog som meg, så tenker jeg at dette ikke burde overraske noen av oss. Det er jo ingen folkeslag i verden som har så mange løfter og profetier om frelse nedskrevet i Guds ord, som det jødiske folket. Hver eneste profetbok avsluttes jo nettopp med løfter om hvordan Gud skal komme og frelse folket. For eksempel skriver Hosea 14,5: «Jeg vil helbrede deres frafall, og jeg vil elske dem av hjertet, for min vrede har vendt seg fra dem.»

Den tredje vei. Denne kronikken er ikke et slag for å slutte å gjøre godt mot Israel. Mitt anliggende er at det aller beste vi kan gjøre for det jødiske folk, er å dele evangeliet med dem. Ja, Paulus går så langt som å si at vi står i gjeld til det jødiske folket, siden vi har fått ta del i det jødiske folkets åndelige goder (jf. Rom 15,27).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Videre er Paulus tydelig på at hedningene ikke har noen rett til å være overmodige fordi frelsen har blitt tilgjengelig for oss hedninger, på grunn av deres vantro (Rom 11,20). Å hevde at Abrahams velsignelse nå har gått over fra jødene til folkeslagene blir dermed både usant og ubibelsk.

Erstatningsteologien har gjort mye vondt mot det jødiske folket opp igjennom historien, ikke minst mot grupper av jøder som tok imot Messias, men som ble tvunget til å legge ifra seg sin jødiske identitet i kirken. Å ikke anerkjenne at Gud fremdeles har en plan til frelse for det jødiske folket, vil gjøre det ekstremt vanskelig å vise dem hvem den jødiske Messias er.

På den annen side er det jødiske folket mye mer enn en klokke i Guds endetidsskjema. Dersom vårt engasjement munner ut i landegrenser og politiske strukturer i Israel, vil det også gjøre det krevende å dele budskapet om forsoning, tilgivelse og frelse i Jesus Messias.

Israelsmisjonen. Noen ganger har jeg lurt på om vi i Pinsebevegelsen har mistet noe i det tradisjonelle Israels-engasjementet, nemlig selve Israels-misjonen? Kanskje bør vi stille spørsmålet om hva vi risikerer på veien dersom vi kun har fokus på landløftene og jødefolket som Guds klokke i endetiden? Hva mister vi dersom vi tenker at Gud har forlatt sitt jødiske folk til fordel for oss hedninger? Svaret mitt er at vi, uansett avstikker, risikerer muligheten til å dele Guds frelse i Jesus Messias for Guds eiendomsfolk, en frelse som folket altså har rett til å få presentert.

Løftet om at det jødiske folket skal være et lys for folkeslagene (Jes 49,6) gir meg et håp om at vi skal stå sammen, skulder til skulder med den messianske bevegelse, i fullendelsen av misjonsoppdraget. Det var jo det jødiske folket som først mottok kallet om å vise verden hvem Gud var (jf. Abrahams velsignelse i 1 Mos 12,3).

Kallet over det jødiske folket gjennom hele den gamle pakt var å forkynne Herrens frelse for folkeslagene. Se for eksempel Salme 96,2–3: «Syng for Herren, velsign hans navn. Forkynn hans frelse fra dag til dag! Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under!»

For meg blir dermed israelsmisjon noe av det aller mest løfterike vi kan holde på med i hele Guds rike.