Bidrar ikke positivt til den offentlige samtalen
Ved å feilaktig hevde at det offentlige ordskiftet er ødelagt og undertrykkende bidrar Herland til det som er vår tids virkelige fare: at hver person selv lager seg sitt eget, fragmenterte verdensbilde basert på kilder han selv velger.
Hanne Nabintu Herland har fått rikelig med spalteplass i Dagen 15.10, herunder en ganske voluminøs kronikk som omhandler – tja, hva handler det egentlig om?
Her finnes 68-ere, en hijab, John Locke, ytringsfrihet, liberale, konservative, kritikk av monopolkapitalisme, litt Metoo, og sannelig dukker Trude Drevland også opp inni der!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Selv en ganske lang kveldstur har ikke klart å ordne tankene mine helt. Om intellektet mitt ikke strekker til for å forstå resonnementene hennes får jeg ta det på min egen kappe, men jeg føler for å pirke litt borti noen av poengene hennes for å se om de holder.
Hun problematiserer medias personangrep på enkeltpersoner, og det er jo lett å være enig i at heksejakten kan bli voldsom når journalistene lukter blod. Men det blir skivebom når hun antyder at dette er politiske personangrep for å fjerne mennesker med feil meninger.
Eksemplene hennes er altså Drevland (H), Sandberg (Frp) og Giske (Ap). Hvis disse ble rammet av politiske angrep, så var treffsikkerheten laber, eller så brukte man hagle. Her finnes jo ofre fra hele det politiske spekteret.
Herland kommer så med påstanden om at «det ikke er lov å mene noe annet enn det politisk korrekte». Dette utsagnet er jo en logisk umulighet, all den tid Herland over to avis-sider får boltre seg med all den ukorrekthet hun klarer mønstre. Mange – spesielt innvandringskritiske litt ute på høyresiden – klager over manglende ytringsfrihet når de synes de får for mye motbør. Men ytringsfrihet er ikke det samme som frihet fra imøtegåelse.
Litt lenger uti skriver hun «respekt for andre lands nasjonale suverenitet er nestekjærlighet». Hva i alle dager betyr dette? At det var en god gjerning når man satt stille og så på at Saddam Hussein gasset kurderne, mens det var ondt å invadere Nazi-Tyskland?
Dette er den konklusjonen jeg klarer å hale ut av Herlands tekst: det finnes en slags globalistisk elite – av journalister og finansfolk – som ønsker å starte kriger i Midtøsten og svekke nasjonalstaten. De støtter ateister, hedonister og hijab-brukere, men undertrykker kristne og angriper Trude Drevland. Konsekvensen er at familier bryter sammen og depresjon brer om seg.
Dette virkelighetsbildet blir litt vel paranoid for meg, og det er derfor jeg har brukt noen kveldstimer på å skrive dette. Vi lever i trumpismens tidsalder, og har lært at selv de villeste påstander blir trodd – av noen.
Ved å feilaktig hevde at det offentlige ordskiftet er ødelagt og undertrykkende bidrar Herland til det som er vår tids virkelige fare: at hver person selv lager seg sitt eget, fragmenterte verdensbilde basert på kilder han selv velger. Jeg tror ikke det finnes noen undertrykkende elite som bestemmer over oss.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den offentlige samtalen skapes av oss alle, men den er sårbar. Jeg synes ikke Herland bidrar positivt til denne samtalen. Men hvis hun virkelig ble undertrykt ville jeg kjempet for hennes rett til å komme til orde. I et liberalt samfunn må alle få slippe til med sine meninger. Selv når de tar feil.
