Reformasjon koster

Da flammene slikket om Jan Hus, sang han en salme så høyt og med så stor glede at det kunne høres i hele den store folkemengden som var samlet. Det heter: Ved sin død ble Jan Hus en større trussel mot paveveldet enn han hadde vært i løpet av sitt liv.

Det feires 500-årsjubileum for den kirkelige reformasjonen som er knyttet tilMartin Luthers navn. Med rette er vi mange som ærer Martin Luther og takker Gud for den gjerningen han utførte.

Men jeg synes at vi i reformasjonsåret også bør løfte fram de mange andre som bidro til at vi fikk en kristen reformasjon som bygger på Bibelens lære.

Er andre lutheranere som jeg, vil vi, om vi blir utfordret på å nevne noen andre kjente personer fra reformasjonstiden, nevne Philipp Melanchton,Ulrich Zwingli ogJean Calvin. Noen vil kanskje også huske Jan Hus.

Men det er all grunn til å utvide perspektivet. Martin Luther er ikke Den ene store. På reformasjonstiden fantes det mange lærde teologer, predikanter og lege kristne som hadde oppdaget at pavekirken ikke ivaretok de bibelske sannhetene.

De forkynte og underviste bibelsk lære – privat, i menigheter og til og med ved universitetene. Ikke et lite antall av dem ble forfulgt av både kirke og statsmakt. Noen ble avsatt fra sine embeter, og noen led martyrdøden. Vi snakker om en reformatorisk bevegelse i store deler av Europa.

Vi kan gå tilbake til 1300–tallet.John Wycliffe studerte teologi ved universitetet i Oxford og ble en glitrende teolog. Han mente kirken trengte en gjennomgripende reformasjon for å få slutt på dens verdslige rikdom og maktmisbruk.

En rekke prester og tiggermunker som var tro mot pavekirken, reiste seg mot ham. Erkebiskopen avsatte ham fra stillingen ved Oxford universitet. Da han ble innkalt til forhør i St. Paul’s Cathedral i London, var det verdslige ledere som forsvarte ham.

Paven derimot utstedte en bannbulle mot ham i 1377 der Wycliffe beskrives som opprører og vranglærer. 31 år etter at Wycliffe døde i 1384 ble levningene hans fjernet fra graven og brent.

Forfølgerne trodde de kunne gjøre ende på den bevegelsen han hadde startet, men slik ble det ikke. Wycliffes gjerning hadde sterk innflytelse og ble til stor inspirasjon for reformatorene.

Jan Hus (JohannHuss) var professor i teologi og rektor ved universitetet i Praha fra 1409. Han var sterkt påvirket av Wycliffe. Han avviste at den romersk-katolske paven skulle ha autoritet over kirken.

Bare Skriftene (Bibelen) skulle ha autoritet over de sakene som gjelder kirkens lære og liv. Jan Hus var svært opptatt av at kristne måtte få Bibelen på sitt eget språk. Hans etterfølgere, reformistene, økte sterkt i antall, men de pavetro prestene kjempet hardt imot.

Paven utstedte en bannbulle mot alle Wycliffe-skriftene, men både universitetet og kongen forsvarte Jan Hus’ og alle andre presters rett til å forkynne evangeliet slik Bibelen lærer.

Jan Hus ble innkalt til et konsil i Konstanz i Tyskland i 1414. Straks etter ankomsten ble han arrestert og forhørt. Han ble hånet og torturert. Som andre lærde hadde han barbert en krone på hodet.

Den ble skåret bort, og en papirhatt med bilde av demoner ble satt på hodet hans. Det var skrevet på den: «En ringleder for heretikerne.» Men da svarte Hus: «For min skyld bar Herren Jesus en tornekrone. Så hvorfor skulle ikke jeg for hans skyld bære denne lette kronen.»

Da biskopene satte hatten på hodet hans, sa de: «Nå overgir vi din sjel til helvete.» Hus løftet øynene mot himmelen og svarte: «Men jeg overgir min sjel som du har frelst, Herre Jesus Kristus, i dine hender.»

Bøkene hans ble brent på et bål, og han selv ble også ledet dit, bundet med en lenke. Da smilte han og sa: «Min Herre Jesus ble bundet med en verre lenke for min skyld, så hvorfor skulle jeg være skamfull over denne rustne kjettingen?»

Hertugen av Bavaria prøvde å redde ham ved at Hus trakk tilbake sin lære. Men han svarte: «Nei! Aldri har jeg lært noe som var galt, og det jeg har forkynt med mine lepper, skal nå bli beseglet med mitt blod.»

Da flammene slikket om Hus, sang han en salme så høyt og med så stor glede at det kunne høres i hele den store folkemengden som var samlet. Det heter: Ved sin død ble Jan Hus en større trussel mot paveveldet enn han hadde vært i løpet av sitt liv.

Wycliffes tilhengere, lollardene, ble etter hvert en så stor og sterk bevegelse at kirkens ledere ble urolige. Motstanderne ba om at myndighetene måtte straffe og brenne dem som heretikere.

Loven «De haeretico coburendo», om brenning av heretikere, ble vedtatt i 1401. Den første som ble brent, var presten William Sartree. Straks etter begynte erkebiskopen av Canterbury og de andre biskopene å føre sak mot Sir John Oldcastle, en trofast Wycliffetilhenger.

Dommen mot Oldcastle sa at han skulle brennes på grunn av heresi. Det var i 1417, hundre år før Luthers reformasjon. Da han kom fram til retterstedet, knelte han ned og ba Gud tilgi dem som hadde anklaget og dømt ham. Da flammene slikket omkring ham, lovpriste han Gud så lenge han var i stand til.

En av Luthers samtidige var William Tyndale. «William Tyndale var utvalgt av Gud til å grave opp røttene og fundamentet til pavens herrevelde», står det i boken «The New Foxe’s Book of Martyrs».

Hele hans livsgjerning besto i å studere Skriftene og å lære andre hva som sto der. Da en av de hissige motstanderne hans tapte en diskusjon med ham, ropte han: «Vi vil heller ha paven enn Guds lov.»

Tyndale svarte: «Jeg forsaker paven og alle hans lover! Om Gud bevarer mitt liv, så skal det ikke gå mange år før enhver gutt som arbeider på markene, vil kjenne mer til Skriftene enn det paven gjør.»

I 1526 forelå Tyndales engelske oversettelse avDet nye testamentet. Biskopen i London var rasende og ville ødelegge hver eneste bok, men disse bøkene åpnet øynene på den engelske nasjonen. Nå kunne folk selv lese hva sann kristendom er.

Tyndale reiste fra England, men ble arrestert i Antwerpen. Han ble bragt til Nederland, der han ble brent.

Men reformasjonen i England fortsatte med økende styrke, blant annet gjennom menn som Thomas Cranmer (1489–1556). I Skottland var det personer som Patrick Hamilton (1504–1527) og George Wishart (1513–1546) som var de fremste reformasjonslederne.

I Frankrike ledet Gaspard de Coligny reformasjonsbevegelsen. Ikke i noe annet land ble det så mange martyrer som i Frankrike. På Bartolomeusdagen, 24. august 1572, startet nedslaktingen av de protestantiske kristne, hugenottene. I løpet av tre dager var ti tusen drept i Paris. Massakren spredte seg over hele Frankrike.

Reformasjonen har kostet mer enn vi som oftest tenker. Luther selv slapp billig fra det. Men av lærdommene vi kan ta med oss er at det alltid vil koste å stå opp for Bibelens sannhet.