BIBELEN: Jeg tror, lærer og bekjenner at Bibelen ikke motsier seg selv. Kan det være noe annet enn et evigvarende tjenestedelingsprinsipp Paulus hadde i tankene? spør Ketil Jensen. 
  Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Tjenestedeling i NLM

tirsdag 13. november 2018

Kristenliv

Behovet er til stede for å snakke sammen ansikt til ansikt. Likevel er det noen som misforstår, og derfor et nytt innlegg fra meg.

Kronikken min i Dagen 7. november har medført noe debatt. Først og fremst var det min hensikt «å bekjenne» at jeg har endret konklusjon i saken. Tidligere har jeg støttet og fremmet tjenestedelings-prinsippet. Det kan jeg for min samvittighets skyld ikke gjøre lenger, og saken er såpass viktig at det er redelig å si ifra.

Dernest å gi et bidrag til en ærlig og kristelig samtale om temaet. Lutherske kristne skal stadig prøve sine standpunkt på Skriften.

Dermed er det ikke mitt mål å skape en lang eller hissig debatt. Behovet er til stede for å snakke sammen ansikt til ansikt. Likevel er det noen som misforstår, og derfor et nytt innlegg fra meg.

Jeg skriver for å tenke, og har slåss med temaet i en tid. Det begynte med et spørsmål om bibeltolkning: Hvor kort eller hvor lang er veien fra vi leser et bibelvers og til vi konkluderer i en problemstilling?

Når det gjelder slaveri, er veien ganske lang, men i spørsmålet om tjenestedeling er veien nokså kort. Metoden for å tolke en bibeltekst vil variere for eksempel ut fra hva slags type tekst som behandles. Det betyr i hvert tilfelle å spørre: Hva er riktig tolkningsmetode?

Hovedargumentet mitt blir møtt med at kjønnspolaritet er skapt av Gud og at slaveriet var en ordning som «bare» ble akseptert. Å avvise dilemmaet med slavetekstene er å underkommunisere hva slaveriet innebar.

Den form for slaveri som er akseptert i Det nye testamente kan ikke forsvares i kristen etikk i dag. Ingen bibellesere tar slavetekstene «som de står», selv om ordene inngår i de nytestamentlige formaningene. Dermed kommer spørsmålet om tolkningsmetode.

Jeg foreslår å bruke samme metode på tekstene om tjenestedeling som på slaveri. I flere spørsmål går kristen etikk lenger enn Bibelen i retning av mer frihet, nestekjærlighet og medmenneskelighet, slik som tilfellet er med slaveri og kvinners sosiale status. Vi gjør det med Bibelen i hånd - fordi den selv har gitt oss retningen. Dødsstraff kan være et tredje eksempel.

Jeg mener ikke at ulikheten mellom kjønnene er nullet ut, men jeg spør om den gudgitte forskjellen mellom mann og kvinne nødvendigvis tilsier at kvinner ikke under noen omstendigheter kan være eldste, hyrde eller lærer - eller ha de øverste og mest strategiske stillingene og vervene i en misjonsorganisasjon.

1. Tim 2,11-14 er en av de mest brukte tekstene for å begrunne tjenestedelingen. Paulus skriver om skapelsen; Adam ble skapt først, deretter Eva og så videre. En sak som begrunnes i skapelsen står sterkt, men hva betyr det for skapelsesargumentet her at det samme argumentet er brukt i 1. Kor 11 i forbindelse med hårlengde og tildekking av hodet?

Jeg spør meg også om holdbarheten i argumentet ut fra 1. Tim 2,11-14 i og med at de færreste forstår hva v 15 betyr («hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel»). Denne usikkerheten reflekteres også i hovedstyrets utredning fra 2012 og drøftes i et par avsnitt.

I 1. Tim 3,2 står det at en tilsynsmann skal være «én kvinnes mann». Men i v 12 leser jeg at også en diakon skal være «én kvinnes mann», og i Rom 16,1 skriver Paulus: «Jeg anbefaler vår søster Føbe for dere, hun er en diakon fra menigheten i Kenkreæ». En diakon skal være mann etter én tekst og i en annen tekst er det en kvinne som er diakon og apostelens medarbeider.

Jeg tror, lærer og bekjenner at Bibelen ikke motsier seg selv. Kan det være noe annet enn et evigvarende tjenestedelingsprinsipp Paulus hadde i tankene? Kan han ha tenkt på hva som ville tjene evangeliets fremgang - slik som med omskjærelsen knyttet til hhv Timoteus (Apg 16,3) og Titus (Gal 2,1-4, jfr 5,11)?

Det ser jo ut til å være et styrende prinsipp for apostelen ut fra 1. Kor 9,19-23: «Enda jeg er fri og ikke underlagt noen, har jeg gjort meg til tjener for alle, så jeg kan vinne så mange som mulig … For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen...»

Er det mulig at kvinnelige hyrder, lærere og prester i vår tid kan bidra til å fremme evangeliet og være til velsignelse? Flere kvinner jeg har møtt og hørt eller lest om er utrustet med nådegave og åndelig modenhet på høyde med menn som er utpekt til slik tjeneste.

Det er enkelt å nevne både misjonærer, forkynnere og lokale ledere. En kvinnelig kapellan i Lommedalen holdt en av de sterkeste og klareste julaftensprekener som jeg noensinne har fått med meg. Og det endatil på NRK-tv! Erfaringer kan ikke overprøve bibelordet, men de skal sannelig være med på å fargelegge bildet.

Jeg underslår ikke at tekstene som handler om tjenestene i menighetene er vanskelige å tolke. Min skråsikkerhet er ikke laget av stein. Tanken er å anvende en tolkningsmetode på «kvinnetekstene» som brukes på andre tekster allerede. Det er et forsøk på å forstå hva Bibelen sier til oss. Som Guds barn er vi satt i denne verden for å tjene i vår levetid.

Journalisten spurte om jeg hadde snakket med ledelsen i NLM om mitt standpunkt. «Ja», sa jeg, «generalsekretæren og rektor ved FiH er blant mine nærmeste venner». Jeg får klump i halsen når jeg tenker på hvor lenge vi har kjent hverandre, studert sammen, arbeidet for misjonen og delt fellesskap i troen på Jesus Kristus.

Dét vennskapet tåler at jeg går ut og markerer et annet syn i denne saken. For meg er det et poeng å vise at det er mulig å drøfte vanskelige spørsmål i en kristen ånd.

Les reaksjoner på denne artikkelen