Løp i tre timer hver
dag for å hente vann

Håp i en dråpe vann

Idet sola sto opp, hastet den lille jenta ut døra med vannkanna. Hver dag var en evig kamp mot klokka, der hun på tre timer måtte løpe til vanndammen og hjem igjen før hun begynte på skolen.

– Jeg var alltid trøtt og sliten og hadde ikke overskudd til noe, minnes 15 år gamle Deodata Julius.

Kunde

Vi er i landsbyen Goje i Mbulu i Tanzania i barndomshjemmet til Deodata, hvor hun har vokst opp sammen med sine foreldre og søsken. Fra hagen har de en fantastisk utsikt utover den vakre Riftdalen, som går gjennom en rekke afrikanske land. Huset er omgitt av både mais og solsikker – planter som tåler tørke godt. For her har klimaendringene festet en stram klo rundt landsbyen. Lange tørkeperioder har skapt store problemer for alle som bor her.

– Alt her har handlet om å hente vann. Jeg gikk for å hente vann hver morgen klokka fem og brukte tre timer. Da jeg kom hjem, løp jeg til skolen for ikke å komme for sent. Etter skolen løp jeg hjem for å gå i tre nye timer. Først klokken halv åtte på kvelden kunne jeg sette meg ned å gjøre lekser, forteller hun. 

Spesielt gruet hun seg til å hente vann om ettermiddagen, for ofte var hun så utmattet at hun ikke rakk hjem før det var mørkt.

– Jeg syntes det var ekstra skummelt å gå i mørket, minnes hun.  

Tomme pulter

– Hit, hit, hit, roper Deodata og tar imot ballen som kommer susende over skole-gården. Det er friminutt og nettball som er dagens aktivitet.

– Jeg elsker alt som har med sport å gjøre. Det er så fint å bruke kroppen. Nettball, fotball, løping og å hoppe tau er det morsomste jeg vet, smiler hun.

I skolegården til ungdomsskolen i Gidhim i Goje er det liv og røre. Latter, skravling og aktivitet høres på mils avstand. Slik var det ikke for få år siden. Da var både pultene og skolegården tom. Mangel på vann gjorde at mange måtte prioritere vann fremfor utdanning. En av dem var Deodata. 

Ofte var det å hente vann det viktigste hun gjorde. Skolen kom i andre rekke. Lekser måtte vike for oppvask, tøyvask og barnepass – helt til landsbyen fikk en brønn. Da endret livet seg for de tre tusen innbyggerne i landsbyen. Ikke minst for 15-åringen. Etter flere år med dårlig skolegang ble det gjort noen viktige grep i familien hennes.

– Foreldrene mine bestemte at jeg skulle få satse alt på skolen, så nå går jeg rett hjem og gjør lekser. Jeg trenger ikke lenger hente vann eller hjelpe til like mye hjemme. Nå skal jeg få en utdanning.

Stor forskjell med brønn

Det viste seg fort å være en bra investering, for er det noe hun virkelig mestrer, så er det skolen. Favorittfagene er fysikk, kjemi og biologi. Og de fagene kommer godt med når 15-åringen skal følge drømmen. – Jeg vil bli lege, slik at jeg kan redde mennesker og hjelpe dem.

Rektor ved skolen, Martini A. Masawe, sier at han ser stor forskjell på livet før og etter at de fikk brønn i landsbyen.

– Vi opplevde mange tomme pulter, spe-sielt var det jentene som uteble. Nå er alle elevene tilbake, rundt 400 i tallet, så det er en gledelig utvikling. Nå kan også skolen nyte godt av vann i umiddelbar nærhet. I løpet av et kvarter har vi nok vann til alle.  

Ikke bare har de nok rent vann å drikke, men det er også rent vann til matlaging, slik at elevene kan få et varmt måltid hver eneste dag. 

– Livet her har virkelig endret seg, avslutter han.

Kirkens Nødhjelp
Bernhard Getz' gate 3
0165 OSLO
giver@kirkensnodhjelp.no
(+47) 22 09 27 00

kirkensnodhjelp.no

Følg oss på Facebook
Følg oss på Instagram

90 % av våre inntekter går direkte til formålet.