En plastbit mot skammen

Motoren summer villig idet C208 Caravanen begynner nedstigningen fra 10 500 fot. I øst ser jeg inn i Ugandas frodige landskap og mot vest er horisonten full av kuperte åsrygger med lav vegetasjon. Bakenfor reiser mektige fjell seg og jungelen breier seg ut.

Kunde

Den svenskamerikanske MAF-piloten David Jacobsson tar flyet ned til 2000 fot slik at vi kan se dyrelivet på sørsiden av Lake Edward i Øst-Kongo.

Slettelandskapet åpner seg og og buktende elver og uberørt landskap kommer til syne. Vi flyr over en flokk med kraftige vannbøfler som avkjøler seg i en gjørmegrop, mens flokker av store fugler løfter seg sakte fra strandkanten på leting etter mat.

Ufattelige bilder
Turen fra Bunia til Bukavu tar to timer og fyller minnekortet på kameraet, og mitt eget sinn, med ufattelige bilder. Et land utrolig rikt på ressurser, vakker natur, flotte mennesker, men likevel preget av stor fattigdom og en uendelig krig.

Mitt andre hjemland, Den demokratiske republikken Kongo, fyller synet så langt jeg kan se mot sør og vest og fyller sinnet med lengsler og hjertet med dyp takknemlighet.

Vi fløy fra Bunia tidlig denne morgenen for å kunne utnytte dagen. Bunia er nå hovedbase for MAF US i Øst-Kongo. Vanligvis er basen i Nyuankundi, noen mil lenger sørvest – men krig, overfall og rebellgrupper på krigsstien har tvunget MAF å evakuere familier, fly og utstyr.

Bunia er en forholdsvis liten by, men har store utfordringer på grunn av interne flyktninger. På flyturen fra Arua på grensen til Uganda, fløy vi over 12-13 flyktningleirer med til sammen opp mot 200 000 flyktninger. Fattige mennesker fordrevet av militsgrupper og bander som inntar landsbyene, dreper, voldtar og stjeler livene fra vanlige mennesker som kun ønsker fred.

Lite nåde
Der møter vi Grace, ei ung jente på atten år. Vi sitter sammen i en av flyktningleirene i Bunia. Hundrevis av barn flokker seg rundt oss når vi ankommer. Det er nesten umulig å snakke på grunn av støyen, og alle ønsker å bli fotografert.

De har ingen skolegang, og lite mat, selv om Verdens matvareprogram (WFP) forsøker å møte behovene. Teltene er overfylte av krigstrette og desillusjonerte mennesker som lengter hjem, til sine egne hus og åkrer og et liv i fred. De ønsker livene sine tilbake. Slippe å sitte på et «venterom» – år etter år.

Grace viser oss teltet der hun bor. 70-80 mennesker bor der, og jeg regnet fort ut at det ikke var gulvplass igjen når alle legger seg for natten, rett på bakken.

Hun er så vever og uskyldig der hun sitter med blikket nedslått og forteller om flukten fra landsbyen nord for Bunia. Far og mor ble drept, mens hun og
søsknene greide å slippe uskadd fra militsgruppen. Uskadd på kroppen, men likevel så preget av traumatiske opplevelser, savn og frykt for fremtiden.

– Jeg tar vare på fire yngre søsken, forteller hun lavt, og legger til at sulten er verst nå.

– Maten vi får holder til bare én om dagen, men vi er fem, så vi er alltid sultne.

– Verst er det for de minste, hvisker hun, mens hun får et trist drag over øynene.

– Hva ønsker du for framtiden, spør jeg mens jeg kjenner sorgen og fortvilelsen presser seg frem. Et typisk spørsmål fra en på toppen av livets pyramide, slår det meg idet ordene glipper ut av munnen min.

– Nok mat for søsknene mine, svarer hun og legger til: Fred, så vi kan reise hjem.

Grace rører noe ved meg. Minnene om min egen oppvekst blant barn i flyktningleirene i Kalonge, har satt spor. Mamma og pappas utrettelige forsøk på å gi liv til tusener av flyktninger fra Rwanda, trengte nok dypere inn i den lille gutten, mer enn det jeg i dag kan forstå. Håpløse, krigstrette mennesker. Køer i alle retninger – sykekø, fødekø, matkø, kleskø, kø, kø.

Farlig nabo
Virunga Nasjonalpark ligger bak oss og mektige fjell fyller horisonten. Cumulusskyer reiser seg på alle kanter, mens det lille MAF-flyet flyr sikksakk mellom dem. Mot vest skimter jeg vulkanen Nyamuragira, mens den mer kjente Nyiragongo gjemmer seg i skyene mot øst. «Afrikas farligste vulkan», blir den kalt, og utbruddet i 2002, og igjen i 2021, fordrev hundretusener av mennesker fra hjemmene sine i byen Goma. Vi mellomlandet der i 2003 på vei til jungelen i Mwenga-området lenger sør, for å finne flyet til min far som hadde forsvunnet 30 år tidligere. Da var halve rullebanen oversvømmet av størknet lava og midt i lavastrømmen sto et havarert passasjerfly av typen DC9, som ikke rakk å ta av før den glohete strømmen nådde flyplassen. Ufattelige krefter og en farlig nabo for byen Goma.

Kivusjøen ligger stille og vakker under flyet og i sør-enden ligger byen Bukavu. Før vi reiser inn i byen, skal vi en tur til Shabunda, en landsby sørvest for Bukavu, omgitt av jungel på alle kanter. MAF har tidligere fløyet legeteam inn til mange av flystripene i det østlige Kongo, for å operere jenter som har vært utsatt for seksualisert vold. Mange kvinner var så skadd at de måtte flys til Bukavu og bli innlagt på Panzi-sykehuset. Disse flyvningene inngår i «Luftbroen», prosjektet vi kaller samarbeidet med
Dr. Mukwege, fredsprisvinneren som startet 2020.

Endeløs krig
Under «Den store afrikanske krigen» i Kongo som varte fra 1998 til 2003, døde millioner av mennesker og hundretusener ble utsatt for umenneskelige, seksualiserte overgrep. Med mål om å skade og fordrive befolkningen, gikk militsgruppene frem på den mest brutale og samfunnsfiendtlige måten. Knekk kvinnen, så er samfunnet ødelagt.

Selv om den store krigen stoppet i 2003, fortsatte herjingene mot lokalbefolkningen. Opptil 200 militsgrupper og bander herjer fortsatt i Øst-Kongo, og overgrepene bare fortsetter. I desember fløy MAF 29 kvinner med voldsomme skader etter overgrep til sykehus, og de ble operert og fikk traumebehandling.

Fremdeles venter tusener av kvinner på hjelp. De bærer på smerter, traumer og skam, og blir utstøtt fra familiene på grunn av overgrepene.

Så blodig urettferdig. Så skammelig å vite, uten å gjøre noe med det. Så endeløst.

Plastbiten
MAF-piloten setter flyet trygt ned på flystripen i Shabunda. Barn springer til alle kanter når motorduren lyder og de vet at flyet kommer. Trygt nede tar vi oss inn til sykehuset og «kvinnenes hus» midt i sentrum. Hundrevis av kvinner er samlet mens de synger og ønsker MAF og våre lokale medarbeidere velkommen.

I mengden får jeg tilfeldigvis øye på en vever ung kvinne. Hun sitter først på bakken i svalgangen utenfor sykehuset, men reiser seg for å hilse. I hånden holder hun på en plastbit på ca. 60x60 cm. Jeg forstår ikke med en gang hvorfor hun holder i denne plast-biten, men forstår det senere.

I flyet og i ambulansen setter hun seg på den, og først da skjønner jeg.

En plastbit mot skammen.

Mot ydmykelsen etter brutal voldtekt der underlivet blir fullstendig ødelagt, og man kan ikke holde på noe.

Jeg samtaler på swahili med Nabintu (som vi kaller henne), 32 år og mor. Hun forteller, mens alle omkring hører på. Dette er dagligdags for alle på sykehuset, de skjuler ingenting for hverandre. Fire menn kom til henne på åkeren og en forgrep seg så voldsomt at hun mistet barnet hun bar på og kroppen ble ødelagt. Etter fire måneder på sykehuset i Shabunda har hun fremdeles ikke fått hjelp.

«Mama Lina» og jeg reagerer likt og raskt – vi har et fly her nå, kan vi ikke ta henne med til Panzi-sykehuset, med avgang om en time? Alt blir ordnet på rekordtid. Det lokale sykehuset skriver henne ut og Panzi-sykehuset i Bukavu står klar til å ta henne imot.

En time senere klatrer Nabintu modig ombord i flyet, setter seg på plastbiten og stirrer håpefullt fremover.

Noen dager senere besøker jeg en takknemlig kvinne på sykehuset. Hun har akkurat gjennomgått full undersøkelse og fått vite at det er håp.

Håp om et verdig liv igjen. Håp om et normalt liv igjen.

En etter en
I sykesengen ved siden av ligger Vera. Jenta som lå døende på Shabunda-sykehuset sist MAF var på besøk. Etterlatt for å dø med kun 28 kilo på kroppen, og utsatt for seksualisert vold, var det lite håp for henne. Legene og familien hadde gitt opp.

Men en svensk journalist som var med på turen, fikk ikke fred. Hun skrev et innlegg som rørte manges hjerter. Leserne startet en innsamling i rekordfart og fikk hentet den vevre, døende skikkelsen kalt Vera, til sykehuset.

For hun hadde et navn, hun var ikke bare et tall i de endeløse afrikanske tragediene. Hun var et fullverdig menneske med rett til å stå oppreist, rett til å leve sitt liv.

Nå sitter hun ved siden av Nabintu, er blitt 8 kilo tyngre, operert og traumebehandlet. Nå går hun lange runder på sykehuset for å få førligheten tilbake i bena, styrke i kroppen, og vinne verdigheten tilbake.

En liten gest av en svensk journalist, og et liv reddet.

Ingen skal fortelle meg at det ikke nytter. Vi kan redde en etter en etter en ...

Jeg forlater Bukavu sjøveien til Goma og tankene bølger like mye i meg som bølgene rundt hurtigbåten «Queen of Kivu».

Minner fra barndommen forsterkes her, de fleste gode, men også vonde og vanskelige.

Men ingenting i forhold til den smerten jeg ser i øynene på ofrene for en endeløs og meningsløs krig i det brutale, forunderlige, men likevel fantastiske landet DR Kongo.

Fakta:
I 2020 gikk MAF sammen med Dr. Denis Mukwege og hans Panzi sykehus for å etablere en «Luftbro» i DR Kongo. Luftbroen er en støtte for Mukweges viktige arbeid i et land hvor infrastrukturen er ødelagt. Samarbeidet gjør at vi sammen når ut til kvinner utsatt for seksualisert vold i jungelområdene, og frakter dem til sykehuset i Bukavu.

MAF NORGE
St. Olavs gate 28
0166 OSLO
maf@maf.no
(+47) 40 12 77 77

maf.no

Følg oss på Facebook
Følg oss på Instagram