Ambulanseoppdrag til Waiki
«Jan Ivar, jeg vet det er fridagen din, men kan du fly et ambulanseoppdrag? En åtte år gammel jente har falt i et bål og fått alvorlige brannskader. Hun må hentes umiddelbart.»
Tekst og foto: Svein-Robert Solberg
Det er tidlig morgen på MAF-basen i Papua Ny-Guinea. Jeg er på besøk for å lære om tjenesten, da radiovakt Charlotte kommer løpende.
Kunde
«Jan Ivar, kan du ta et hasteoppdrag? En jente har fått store brannskader i Waiki og må evakueres til nærmeste helsesenter.»
Jan Ivar nøler ikke. Han har gjort dette mange ganger før. «Ja, selvfølgelig.»
Hvordan er været? Er det mulig å fly inn?» I dette fjellrike landet kan tåke komme raskt. Heldigvis ser værmeldingen bra ut.
Han henter sin personlige bag. Det tar tid å gjøre flyet klart. Alt må sjekkes, papirene må godkjennes. Han spør: «Hvordan er været? Er det mulig å fly inn?» I dette fjellrike landet kan tåke komme raskt. Heldigvis ser værmeldingen bra ut.
«Trenger vi båre?» spør han. Charlotte nikker. Noen seter må fjernes, og kabinen tilpasses. Etter 45 minutter er vi klare for takeoff.
Motoren brøler idet vi tar av. Flytiden til Waiki er 55 minutter. Under oss brer jungelen seg ut – fjell, daler, elver og fossefall. Et vakkert, men ugjennomtrengelig landskap. Her lever 80 prosent av befolkningen isolert, uten veier. MAF er livsviktig.
Jan Ivar er en erfaren pilot. Han har fløyet i 30 år for Widerøe langs norskekysten, en perfekt bakgrunn for å manøvrere Papua Ny-Guineas værforhold.
«Været ser bra ut,» sier han, men legger til: «Det kan forandre seg fort.»
Vi bryter gjennom skyene, og den korte, oppoverbakke landingsstripa kommer til syne. Jeg kjenner et sug i magen idet vi treffer bakken. Søle og vann spruter til sidene. På toppen av rullebanen venter en folkemengde.
Midt i flokken ligger Margaret, åtte år. Ansiktet er fortrukket av smerte. MAFs lokale agent, John, forklarer:
«Hun falt i bålet og fikk kokende vann over seg.»
Han løfter forsiktig på tøystykket som dekker såret. Brannskaden dekker store deler av låret og ryggen. Margaret rører seg knapt.
En mann ser bedende på Jan Ivar. «Kan dere hjelpe?»
«Vi må få henne til helsestasjonen så raskt som mulig,» sier han bestemt. «Uten behandling kan infeksjon bli livstruende.»
Jan Ivar henter båren. Forsiktig løfter de Margaret inn i flyet. Moren – eller kanskje tanten? – følger med. Her har man mange «mødre og fedre». Alle fars brødre er også din far, alle mors søstre er dine mødre. En tradisjon som gir trygghet.
Turen til Oksapmin tar bare ti minutter. Til fots ville det tatt over to døgn.
Vi lander på en kort gressstripe nær helsesenteret. En lokal helsearbeider tar imot oss. Han løfter på tøystykket og sukker. «Dette ser ikke bra ut.»
Margaret blir plassert på en enkel trebenk uten madrass. Moren sitter ved siden av henne og ser på oss med tårer i øynene.
«Tusen takk.»
Jeg kjenner en klump i halsen. Forholdene er enkle – knapt nok medisinsk utstyr, ingen komfort. Jeg snur meg mot Jan Ivar.
«Tror du hun klarer seg?»
Han nikker. «Jeg flyr tilbake med mat og medisiner om noen dager. Da ser jeg hvordan det går.»
Vi setter oss i flyet igjen. Idet vi tar av, sender jeg en stille bønn for Margaret. Den korte flyturen kan ha vært forskjellen mellom liv og død.
MAF NORGE
St. Olavs gate 28
0166 OSLO
maf@maf.no
(+47) 40 12 77 77
maf.no
Følg oss på Facebook
Følg oss på Instagram