Norske Bjørn var skarpskytter for Israel på Gaza-stripen

Bjørn Godeseth (28) har statsborgerskap i både Norge og Israel. I 22 dager var han stridende fallskjermjeger for IDF på Gaza-stripen. Her er hans utrolige historie.

Veggene er av mur, det finnes nesten ikke møbler i rommet, og i etasjene over dem står bare skjelettet av et hus igjen. Midt på sandgulvet står barn, kvinner og menn. Alle som én palestinere, og alle som en med våpen rettet mot seg. Våpen holdt av Hamas-soldater. De 20 israelske fallskjermjegerne gjør det de har blitt lært opp til å gjøre; de renser rommet for terrorister. Det er den 5. januar 2009. Han er 21 år, og har akkurat tatt et liv.

– Når du har vært gjennom den treningen som vi fikk, blir det å drepe akkurat som å puste.

Slik reagerer Røde Kors og Palestinakomiteen på Godeseths deltakelse

Hamas-leder drept

Bjørn Godeseth er i Stavanger nå, i byen han vokste opp i. Han står på toppen av torgtrappene og ser utover Vågen. Han har rukket å bli 28 år gammel, men dagene han befant seg i strid, glemmer han aldri.

Han var skarpskytter, og fallskjermjegertroppen han var del av, hadde som hovedoppgave å ta kontroll over en skole i Beit Lahiya, en liten by nord på Gaza-stripen. De var den første av fire bakkestyrker som skulle bevege seg i et mønster mot Gaza by, og avvente signal om innrykk.

I Jabaliya lå huset til Nizar Rayan, Hamas sin leder i det nordre interesseområdet. Det hadde akkurat blitt bombet av israelske kampfly, og ni av de ti barna til den høyt ansette terroristlederen hadde dødd som følge av angrepet.

Den overlevende, en datter på tolv år, sverget på å hevne sin far. Det var opptøyer i gatene, og terrorgruppen hadde tatt kontroll over skolen i Beit Lahiya med det formål å bruke den som utskytningsrampe. Skolen ble tatt av soldatene i det Bjørn beskriver som et kaos av raketter, skuddvekslinger, og høylytte menneskeskrik.

Men selv om hovedoppdraget var utført, var det i etterarbeidet, som gikk ut på å sikre området rundt skolen, at det hele startet.

– Det var ikke meningen at konene og barna til Nizar Rayan skulle dø. Et våpenlager i bygningen utvidet skadeomfanget. Jeg kan huske at det var uvanlig mye oppstyr i gatene rundt skolen etter lederens død, og vi ble hele tiden fulgt av artilleri og et Apache-helikopter som ryddet veien for oss.

Hvem er de onde?

De døde terroristkroppene har blitt pakket inn i plastposer og er allerede på vei til krematoriet. Allikevel var ikke de israelske soldatene trygge. Det hendte ofte at Hamas lurte de israelske styrkene ved å kle seg ut som sivile. En ting var det imidlertid aldri tvil om; når palestinerne var under de israelske soldatenes kontroll, var de også under deres beskyttelse. Derfor valgte soldatene å dele menneskene inn i to grupper; kvinner og barn, og menn for seg i et eget rom.

Troppen planla å dra videre innover mot Gaza by så fort som mulig, og når palestinerne var blitt plukket opp av fraktebilen. Bjørn står vakt utenfor et av rommene da den kommer. Gjennom masken han har foran ansiktet sitt, ser han kvinner og barn gå på rekke ut av rommet og inn i den ventende bilen.

Han biter seg spesielt merke i en liten jente. Hun holder fast i skjørtet til moren sin og ser ned i bakken, før hun plutselig løfter blikket. Av alle de maskerte soldatene, ser hun rett inn i øynene hans. Han ser frykten i hennes. Ekte. Hun stirrer rett på ham, og begynner å gråte. Da slår det ham:

– Kanskje er det vi som er de onde i denne konflikten?

Latter og blod

I Stavanger har regnet gitt seg. Bjørn drar fram en burgunderrød beret fra en liten pappeske han har båret under armen sin. Den har ligget fastklemt mellom bøker og andre minner fra de tre årene han tjenestegjorde i den israelske hæren, også kalt Tzahal.

– Vi hadde røde sko, røde skulderlapper, og rød beret. De kalte oss de røde djevlene.

Han minnes tiden han tilbrakte der, i ørkenen hvor eneste innslag av vegetasjon var planter som stakk. Dagene han lå i nedslagshull, kropp mot kropp med en troppkamerat på et teppe som hang forankret til sekken – et skabiat.

– Det var så gammelt at man kunne få skabb av det, sier Bjørn.

Meningen med å sove i et hull, fullt påkledd og med alt av utstyr festet til sekken, var å være klar til å dra videre på kortest mulig varsel. I tillegg var ikke soldatene synlige i horisonten.

– Dette var bare en del av treningen. Det finnes ikke krig på åpne sletter lenger, alt skjer i tettbebygde strøk og i byene.

Det samme sier han om fallskjermjegeryrket.

– Det er slutt på at soldater skal hoppe i fallskjerm for å komme seg bak fiendens linjer. Det sluttet militæret med allerede på 70-tallet, etter at flere fallskjermjegere ble skutt mens de var i luften. Nå brukes fallskjerm bare rent billedlig. Prinsippet er det samme; styrken skal fremdeles operere bak fiendens linjer. Hovedpoenget er at den skal inn før de andre troppene, og kunne fungere alene over lengst mulig tid.

Allikevel innrømmer han at soldatene har trening i å hoppe. Om all treningen, månedene han befant seg langt unna venner og familie, og dagene han var i krig, har Bjørn dette å si: – Jeg savner det enkle livet, og samholdet. Det å dele hver dag med mennesker jeg både har blødd og ledd sammen med.

En venn dør

Kledningen er strippet ned til bæresøylene der de ligger på magen i husets andre etasje. Det blir som et tak å regne, og Bjørn har sammen med Tom, en soldat på 19 år, svart på smellene som omringer dem fra alle kanter. De har ligget slik lenge, og Bjørn må på do. Da han er på vei ned trappene, huker en annen soldat tak i ham og skriker: «Troppssjefen har blitt skutt i foten!» Tom har hørt skriket og kommer løpende ned trappen. De har ikke nødvendig medisinsk utstyr i nærheten, så planen blir å frakte den skadde befalssoldaten over en 50 meter lang åpen grusplass og bort til en stridsvogn. Ingen god plan, men den eneste.

Til venstre heller grusplassen ned mot et kloakkavløp, som soldatene er nødt til å komme seg forbi for å nå fram til målet. Bjørn tar den skadde sjefens venstre arm over skuldrene sine, og Tom støtter opp på den andre siden. De to ungguttene begynner å gå. Plutselig hører Bjørn en knekkelyd. Noe bryter lydmuren ved øret hans, og han vet hva det er. En kule må ha misset hodet hans med omtrent ti centimeter. Han kaster seg ned på magen og blir liggende. Ved siden av ham har Tom og troppssjefen gjort det samme. For sent. Et skudd har trengt seg gjennom Toms biceps og videre inn i siden av brystet hans.

Kulene virvler opp grusen, og den pisker mot ansiktet hans. Han prøver å svare, men blir tvunget ned. Ikke av dødsfrykt, men av respekt for kulene som danser rundt ham i uleselige mønstre. De kan ikke bli liggende lengre. Det dannes støvskyer over bakken, som blander seg med dampen av opphetet avføring. Det stinker, og soldatene begynner å åle seg mot lukten, mot skråningen, og bort til stridsvognen.

Bjørn reiser seg og tar troppssjefen på skuldrene sine de siste meterne. Han kommer til å klare seg. Tom rekker akkurat bort til dem før han faller om.

M otivert av døden

– Jeg husker at jeg holdt ham i armene mine og prøvde å stanse blødningen. Jeg så at huden hans ble hvit, og leppene blå. Livet forlot kroppen hans. Det var en slags fred over det hele. Jeg gråt ikke, jeg var rasende. Jeg la meg på bakken under stridsvognen, og kjente trykket idet den skjøt salver mot Hamas. Det var der og da jeg fant grunn til å slåss.

Bjørn fortellerat en del av fallskjermjegerutdanningen var å studere Hamas. Hans første møte med terrororganisasjonen, var et videoklipp som alle rekruttene ble vist da de ankom hovedleiren Bakom i Tel Aviv.

– Først tenkte jeg at dette bare var propaganda, men det var ekte overvåkningsbilder fra et palestinsk bryllup. Bryllupet var ikke godkjent av Hamas, og du kunne se hvordan terroristene kjørte over gjester, skjøt rundt seg og drepte folk, før de stilte brud og brudgom opp mot hverandre. Brudgommen ble skutt i hodet, mens bruden ble slått i hjel.

Videre fikk soldatene opplæring i det å tenke som Hamas.

– For Hamas er palestinerne like lite verdt som det fienden er. Før vi bombet hus på Gaza, slapp vi løpesedler fra luften som en advarsel. Vi ringte til husene som skulle bombes, og vi sendte advarselsladninger. Hamas ber innbyggerne om å bli i husene sine. De samler mange sivile i et hus som skal bombes, tar den største og sterkeste av sivilistene og dreper personen foran alle, som en advarsel på hva som vil skje om noen prøver å rømme.

Han mener at det derfor går flere sivile liv tapt, og poengterer at Israel aldri har vært i krig med Palestina, men med Hamas. Han mener også at de sivile livene som har gått tapt på Gaza-stripen, ikke nødvendigvis gir et riktig bilde av virkeligheten.

– Hamas-soldater har grønne bånd knyttet rundt hodet. Et slikt bånd er det bare mulig å få tak i om du dreper personen som bærer det. Derfor tok vi alltid med oss dette, og selvfølgelig også våpenet soldaten bar på etter at vi hadde drept ham. I krigssituasjoner hadde vi ikke alltid tid til å ta med oss den døde kroppen, og den ble derfor liggende uten noe som tydet på at personen hadde tilhørt Hamas. Mange av de sivile som har mistet livet på Gaza er godt trente menn mellom 18 og 30 år, og det er ingen tvil om at flere av de såkalte sivile, egentlig har vært Hamas-soldater.

Angrer ikke

De har ikke sovet på 78 timer. Troppen teller 19 mann nå. En mindre enn for noen dager siden, og situasjonen har ikke forandret seg. I hvert fall ikke med tanke på kulene, som fortsetter å hagle mot dem fra alle hold. Kuler som lengter etter israelske militæruniformer. Plutselig hører de ikke skuddene lenger. Ikke fordi de ikke er der, men fordi noe annet overdøver lyden av geværmunningene. Lyden av flymotorer.

Luftangrepet de bestilte for noen timer siden har endelig kommet. Lettelsen er stor. En falsk lettelse, for alle vet at ingenting er over. Allikevel; soldatene nyter øyeblikket. Etter noen timer blir det helt stille. De pakker sammen sakene sine og spaserer ut i Gaza-solen.

Får bank av befal

– I krigssituasjoner var jeg rasende, som et villdyr. Når en av våre egne ble skadet, gikk alle rundt og var forbannet. Hamas tvang oss til å krige. Jeg angrer ikke på noe av det jeg ble nødt til å gjøre i disse situasjonene.

Det er snart kveld i oljehovedstaden, og Bjørn drar opp flere ting fra pappesken sin. Et ID-merke festet til et halskjede er teipet over med svart teip. – Vi kunne ikke risikere at dogtagen ga gjenskinn og blottla gjemmestedene våre, sier han.

Han drar opp en liten bok med bønner i.

– Denne fikk vi for at vi skulle vite hvorfor vi var i krigen. En gang det var sabbat, ble vi sendt til Jerusalem og Vestmuren, fordi å finne inspirasjon og en grunn for å kjempe. Når folk så fallskjermjegeruniformene våre, tok de tak i oss og kastet oss opp i luften.

Bjørn får ofte spørsmål om hvorfor han i det hele tatt valgte å gå inn i det israelske militæret, når han ulikt fra mange andre, hadde et valg.

– Jeg ble først innkalt til militærtjeneste i Norge, noe jeg takket ja til. Her hadde jeg en befal som hadde tjenestegjort i et halvt år lenger enn meg. Han hadde ingen personlig erfaring fra noe som helst, og han skulle fortelle meg hvordan jeg skulle pakke sekken min. Hele opplegget slo meg som uprofesjonelt, og da jeg var ferdig, meldte jeg meg til tjeneste i Israel.

Ifølge Bjørn var ikke erfaringene han hadde med seg fra militæret her hjemme, nyttige i forhold til egenskapene som krevdes i militæret der borte.

– Det eneste overførbare var det å være uten venner og familie i en så lang periode. I Israel kunne du ikke si hva du ville ustraffet. Jeg la alltid ære i arbeidet mitt, og en dag jeg hadde forankret utstyret mitt til ryggsekken min, kom det en befal for å sjekke at jobben var skikkelig gjort.

– Han spurte meg om hva jeg selv syntes. Jeg svarte at det måtte være en av de beste forankringene han hadde sett i dag. Han ba meg legge meg ned i armhevingsposisjon. Deretter kjente jeg pusten bli sparket ut av meg. Du snakker bare ikke tilbake på den måten. Jeg husker at noen av de yngre soldater ble slått til ribbeina brakk.

Videre forteller Bjørn at både hans far og et av hans søskenbarn har tjenestegjort i den israelske hæren.

– Min far provoserte meg, fordi han hele tiden påstod at alt var så mye mildere nå. En del av meg tok det som en utfordring å tjenestegjøre i Israel. Jeg ser for meg en dag der vi hadde fått fri. Ingen fikk lov til å ha på seg noe som helst av militært utstyr, så jeg hadde på meg sandaler, shorts og t-skjorte.

Jeg hadde lenge gått og tenkt over hvorfor jeg i det hele tatt gadd å krige, når jeg kunne være hjemme i fredelige Norge. Det var en slik dag der jeg virkelig trengte noe eller noen til å løfte meg opp. En av de andre soldatene så at jeg satt for meg selv, og kom bort for å snakke med meg. Det han sa i den samtalen rørte ved meg og ga meg akkurat det jeg trengte. Den dagen sluttet jeg å være der for pappa, og startet å være der for meg.

Bryter våpenhvilen

Datoen er et sted mellom 7. og 10. januar. Det er vanskelig å si, for dagene går i hverandre. Det har gått minst et døgn siden de forlot det første huset. Det er allerede et diffust minne i en mettet hukommelse. De har fått utpekt et nytt oppholdssted rett utenfor Gaza by, og det er her de er på vei når beskjeden kommer: «Røde Kors krever humanitær våpenhvile.» Det er troppssjefen som snakker. Han har ristet av seg skuddskaden han pådro seg for noen dager siden.

Riktignok kan han ikke gå ennå, men hjertet hans har bestemt seg for å banke videre. Nytt håp forsøker å trenge seg inn i ungguttene, uten hell. 19 blikk er rettet framover. Erfaring. De blir beskutt igjen, og alle tenker det samme; de har brutt våpenhvilen.

En siste telefon

– Vi ble nødt til å søke ly. Jeg minnes at vi fant et ganske stort hus på en høyde, med vinduer ut mot Gaza by. Det spesielle med dette huset, var at hvert rom hadde et eget tema. Rundt en seng hang det et rosa slør, putene i sengen var rosa, og det var nesten alt annet av møbler også. Et annet rom var rødt og hadde ingen seng, bare en haug med puter på gulvet. Det fantes kun herretoalett i huset, og jeg husker at jeg tenkte; hvor har vi havnet nå?

Bjørn snakker om familien sin i Haifa, og familien hjemme i Norge. Han har flere ganger tatt samboeren og barna med til landet der han bodde i to år som liten, og i tre år da han tjenestegjorde i hæren.

– Det var tilfeldig at mamma dro til Israel. Et par venninner av henne hadde bestilt billetter og skulle bo et år i Kibbutz. En Kibbutz er et lite samfunn eller felleskap der folk kan bo og spise gratis, mens de arbeider til inntekt for fellesskapet. Mamma ble spurt om å bli med i siste liten, og hoppet på. Hun forelsket seg i landet og ble boende i flere år, og traff blant annet pappa i løpet av denne tiden.

Aller best husker han en telefonsamtale han hadde med moren sin rett før han skulle ut i striden.

– Vi ble fortalt at om vi hadde noe ugjort, eller usagt, så var det siste sjanse nå. Jeg ringte en venn, og jeg ringte til mamma. Jeg kunne ikke avsløre noe, eller si at jeg skulle ut i krigen, men jeg vet at hun skjønte det. Hun var så stille.

Han snakker om livet i Norge ved de siste offensivene, nå som han ikke er militært delaktig lenger.

– Ordet som best beskriver hva jeg føler når jeg sitter her hjemme og følger med, er maktesløshet. Jeg har venner som fremdeles er i militæret, og jeg tenker på dem, samtidig som jeg tenker på folket mitt.

28-åringen reagerer også på mediedekningen av konflikten, og hvordan mange nordmenn gjør seg opp meninger kun basert på denne.

– Når folk ønsker å diskutere det som skjer på Gaza med meg, er det første jeg spør om: Har du vært der? Det går ikke an å ta side kun ved å følge med på det avisene her i Norge skriver. Vi er ikke i krig med Palestina. Israel er ikke den store stygge ulven. Det er ikke svart-hvitt.

Datteren tar hevn

Jenta stanser omtrent 20 meter fra bordellet. Hun er rundt 12 år gammel, liten av vekst og pakket i eksplosiver. De er teipet fast utenpå den israelske arbeidsuniformen hun bærer. De ser henne fra vinduene de står plassert i. Vinduer med utsikt over Gaza by. Bjørn står i rosarommet, med geværet sitt som er treffsikkert på 400 meters avstand, liggende i vinduskarmen. De prøver å få kontakt med jenta, roper til henne på arabisk.

Hun vil ikke høre. Hun har kommet for å hevne sin far. Plutselig begynner hun å gå med raske og bestemte skritt mot dem. Da ser ikke soldatene et annet alternativ. En kule stanser jenta med et rykk, og hun blir liggende på bakken.

– Vi hørte rykter om at hun visste vi befant oss i området, uten at vi tenkte noe videre på det. Da ingeniører senere kom for å detonere bombebeltet, ble jeg overrasket over hvor stor rekkevidde eksplosivene hadde. Om ingen hadde tatt ut denne jenta, ville hele forsideveggen på bordellet ha blitt sprengt i biter.

P anikk på kjøpesenter

Det har begynt å regne igjen, og han går bortover brosteinen. Små pytter fyller kanalene mellom hver stein. Det har gått fem år siden han kriget på Gaza-stripen. På de fem årene har det skjedd mye. Bjørn har blant annet blitt far til en sønn.

– Jeg ønsker ikke at han skal dra til Israel. Jeg er ikke sikker på om jeg ville ha vervet meg hvis jeg på forhånd visste hva jeg kom til å oppleve. Ting jeg ikke ønsker for min sønn, sier han.

Til daglig arbeider han på stållager. Før var han vekter. Noen ganger holder han kurs for heimevernet i Norge. Ellers er det ikke mye igjen av fortiden. Det ligger gjemt et sted inni ham. Han skulle gjerne ha sett at noen hadde behov for den type kunnskap han etter hvert har opparbeidet seg.

– Vi terpet på ting til vi kunne dem i søvne. Legg aldri igjen spor. Aldri gå tilbake for å hente ting du har glemt, og aldri eksponer deg i over tre sekunder. En syrisk skarpskytter trener 18 til 19 timer daglig, og trenger ikke mer tid fra øyeblikket han ser deg, til du ligger død på bakken. I Norge er det ingen som trenger folk med denne typen egenskaper. Flere av soldatene fra troppen min har gode jobber i Israel nå.

Selv om han ikke får brukt erfaringene sine i særlig stor grad, setter han pris på ting som de er. For alt kunne ha gått så mye verre.

– En uke etter endt tjeneste var jeg tilbake i Norge. Jeg hadde tatt turen til et stort kjøpesenter. Det var mange mennesker der. Mange lyder, og tusen inntrykk ble kastet mot meg samtidig. Jeg kunne kjenne at svetten rant, hjertet mitt slo fortere, og jeg følte meg fram på kroppen etter våpen. Jeg lette etter våpen på et kjøpesenter! Jeg måtte bare komme meg ut så fort som mulig. Da jeg i etterkant fortalte mamma om episoden, så hun på meg og sa: «Bjørn, du har ingen fiender her.»

Fest i Arafats hus

De hadde forlatt bordellet, og beveget seg sørover mot Jabaliya. De var kommet fram til huset de skulle oppholde seg i til de fikk beskjed om å rykke inn i Gaza by. Huset var stort, og hvite lakener dekket det som var av møbler og store bilder. Og det var mye. Dette huset var ikke som de forrige; forlatt for godt. Nei; her hadde noen tenkt å komme tilbake.

Januar måtte snart være over. I hvert fall føltes det slik. Ingen brydde seg. Israel hadde kuttet strømmen på hele Gaza-stripen på dette tidspunktet. Derfor var det tent stearinlys rundt om i det store rommet de befant seg i. Det lå i senteret av huset, og lignet et slags møterom. Her hadde soldatene lagt liggeunderlag tett i tett, og gjorde det eneste de kunne gjøre; vente. De visste at spenningen steg for hver dag, og at de når som helst kunne bli nødt til å pakke sammen for å rykke inn. Allikevel tok de det med ro. For hva annet kunne de vel gjøre?

Bjørn setter seg ned og blar i et fotoalbum han har funnet i en skuff. En gutt, ikke eldre enn ham selv, er kledd i Hamas´ marineuniformer. Han blar videre. Foreldrene hans, palestinere, smilende. Han lukker albumet og tar seg en runde i rommet. Drar lakenet av et stort bilde som står stilt opp mot en vegg. På bildet er marinesoldatens foreldre, og en mann han drar kjensel på. Også rommet i bakgrunnen av de tre personene, drar han kjensel på. Mannen er Yasir Arafat, og i rommet der soldatene nå sover, har Den palestinske frigjøringsorganisasjonen holdt møter. Alt løsner.

Han drar lakenet av flere bilder, og ser ham igjen, Yasir Arafat. Bjørn har sett alt, ingenting kan overraske ham lenger.

Et par dager senere ligger alle på gulvet, spiller kort, og snakker sammen, da troppssjefen kommer stormende inn i rommet. «Pakk sammen alt dere har!»

Alle vet hva det betyr. Tiden er inne. De pakker sekkene og maskerer seg. Stiller seg på rekke, bare for å høre troppssjefens stemme igjen: «Det er våpenhvile.» Soldatene tror ikke det de hører. De jubler.

Nitten soldater hopper opp og ned i Yasir Arafats møterom. De løper ut under himmelen. Vasser i bølgene som slår opp mot stranden på vei mot Ashkelon. Han hadde gått inn i Gaza med en sekk på 58 kilo, og på vei ut igjen var den enda tyngre. Allikevel føler han seg lettere enn på lenge. Han river av seg keramikkvesten, og det første han gjør er å gå på do. Det var våpenhvile, enn så lenge.

Les reaksjonene på denne saken:

Mener det er like ille å krige for IDF som IS

KrF-Hareide: – Grovt å sammenligne IS med Israels hær

Sammenligner seg med Afghanistan-soldater

Dagens lederartikkel: En helt på Gazastripen