SPREDT: Faktum har hele tiden
...
SPREDT: Faktum har hele tiden vært at kristenfolket består av mennesker med politiske sympatier til både høyre og venstre, skriver . Bildet er fra debatten Dagen arrangerte under UL i kongeparken tidligere denne måneden. Foto: Tarjei Gilje
Hvem KrF-velgerne liker
Del
Tallene tyder altså på at Arbeiderpartiet står langt sterkere blant KrF-velgerne enn Frp gjør.

Mandag presenterte Bergens Tidende funn fra Norsk medborgerpanel . De har fulgt flere tusen nordmenn siden forrige stortingsvalg og dermed kunnet måle utviklingen gjennom fire år.

Det gir grunnlag for mange spennende oppdagelser. Ett av dem som har vakt mest oppmerksomhet, er det gradvis svekkede forholdet mellom KrFs og Venstres velgere.

I løpet av de siste tiårene er det ingen partier KrF har samarbeidet så mye med som Venstre, målt i regjeringsdeltakelse og den samarbeidsavtalen som gjelder for inneværende periode.

Derfor er det ikke unaturlig at velgernes opplevelse av forholdet mellom disse to partiene vekker interesse. 35 prosent av KrF-velgerne liker Venstre, 40 prosent misliker dem.

Les også:

KrFs konservatisme og Venstres liberalitet er ikke uten videre noen god match. Men partiene har også viktige fellestrekk. Samarbeidet handler delvis om politisk fellesskap, men det handler også om strategi, ved at to relativt små sentrumspartier begge vet at de står sterkere sammen.

Alt dette er forholdsvis godt kjent. Den avstanden som har oppstått mellom KrF og Venstres velgere i løpet av den siste fireårsperioden vil over tid kunne gjøre samarbeid vanskeligere. Men konsekvensene av dette ser vi neppe med det første. Til det er argumentene for samarbeid for sterke.

Like interessant er det derfor å se på hvordan KrF-velgerne fra 2013 forholder seg til de andre partiene. Tallene viser hvor vanskelig det er å meisle ut en samlende strategi. For vi kan ramse opp: 60 prosent av dem liker Høyre, 27 misliker Høyre. 53 prosent liker Senterpartiet, 27 prosent misliker Senterpartiet.

Disse to partiene ser ut til å være KrF-velgernes foretrukne samarbeidspartnere. Men etter at regjeringen Syse gikk av i 1990, har regjeringssamarbeid mellom Høyre og Sp vært uaktuelt.

Og det vil det ventelig fortsatt være i overskuelig fremtid. Slik blir også noe av KrF-ledelsens dilemma illustrert. De har en velgermasse som er delt når det gjelder samarbeidsønsker mot høyre- eller venstresiden.

Idet vi går videre, viser tallene at 47 prosent av KrF-velgerne fra 2013 liker Arbeiderpartiet, 37 prosent misliker Arbeiderpartiet. 20 prosent liker Fremskrittspartiet, 72 prosent misliker Fremskrittspartiet.

Les også:

Selv SV kommer såvidt bedre ut enn Frp når det gjelder hvem KrF-velgerne misliker. 71 prosent av dem misliker SV. Det sier en del om hvor splittet KrF-erne er i synet på Frp, og det sier også noe om styrkeforholdet mellom fløyene.

Tallene tyder altså på at Arbeiderpartiet står langt sterkere blant KrF-velgerne enn Frp gjør. Dette er det ikke alle som vil ta innover seg. Her er det altså ikke partiledelsen eller tillitsmannsapparatet som er spurt, men velgerne.

Likevel er det nok lang vei til det kan komme på tale å gå i regjering med Arbeiderpartiet. Styrkeforholdet mellom partiene bidrar også til å gjøre dette vanskeligere. Og den utviklingen som har gjort KrF mindre populær blant Venstres velgere, illustrerer også spenningen overfor Ap i særlig verdibetonte spørsmål.

Men utviklingen går fort. Tidligere denne måneden arrangerte Dagen politisk debatt på UL, den årlige ungdomsfestivalen til Misjonssambandets og Indremisjonsforbundets ungdomsorganisasjoner.

Da jeg satt i amfiet i Kongeparken, tenkte jeg på 18-åringene som er årets yngste førstegangsvelgere. De ble født i 1999. Da hadde KrF to år tidligere gjort sitt beste valg noensinne. Men i årene etterpå har det gått nedover.

De færreste av dem husker Kjell Magne Bondeviks statsministertid. Slik min generasjon vokste opp med Gro Harlem Brundtland , har de vokst opp med Jens Stoltenberg . De var 10 år da ekteskapsloven trådte i kraft. De er vant til å leve i et samfunn hvor tradisjonelle kristne standpunkter står svakere.

Et av de skillene som jeg tror vil gjøre seg mer og mer gjeldende, er at denne generasjonen politisk aktive ungdommer er mer opptatt av påvirkning enn av markering. Det innebærer at verken abortloven eller ekteskapsloven står øverst på deres politiske agenda.

Ikke nødvendigvis fordi de er støtter dagens lovgivning, men fordi de er mer opptatt av saker hvor de ser muligheter for politisk gjennomslag. Og det gjelder ikke minst menneskehandel og spørsmål om menneskeverd.

Det er i tråd med KrFs tradisjonelle verdier at det sosiale engasjementet gjør seg sterkt gjeldende. Men denne endringen gir samtidig KrF en mer grunnleggende utfordring.

Hvis vektleggingen av de direkte livssynsrelaterte sakene blir mindre, kan det også utfordre partiet på en annen måte. For å bruke en illustrasjon: Blant de nærmere 700 ungdommene som satt i Kongeparken under UL-debatten, tror jeg MDG har større potensial enn Partiet De Kristne.

Se UL-debatten i reprise her:

Fordi en kristen ungdom som er opptatt av klimaet heller vil stemme på et parti som er opptatt av det samme, enn et parti som først og fremst har sitt potensial i å kunne markere seg i noen kristelig relaterte saker.

Derfor må også KrF kjempe for å vinne disse velgernes gunst. De må vise at det å stemme KrF faktisk betyr noe. For faktum har hele tiden vært at kristenfolket består av mennesker med politiske sympatier til både høyre og venstre. Og med mer vekt på politisk gjennomslag kan konkurransen om kristenfolkets stemmer bli enda hardere.

bergens tidende,kjell magne bondevik,krf,kristelig folkeparti,mdg,norsk medborgerpanel,partiet de kristne,ul,debatt,dagens debatt,dagensdebatt.no,dagensdebatt,meninger,arbeiderpartiet,venstre,henrik syse,sv,frp,fremskrittspartiet,gro harlem brundtland,jens stoltenberg,kongeparken,miljøpartiet de grønne,tarjei gilje