Nåde for heltene våre

Plasseringen av Ole Hallesbys byste er mindre vesentlig enn hvordan vi skal forholde oss til fortidens kristne formidlere.

En underlig debatt er oppstått med utgangspunkt i bysten av professor og kristenhøvding Ole Hallesby ved MF – vitenskapelig høyskole.

Teolog Gyrid Gunnes, som ikke er fremmed for kontroverser, tok til orde for å fjerne bysten fra inngangen til lesesalen ved institusjonen der Hallesby var professor i 42 år.

Begrunnelsen var Hallesbys mye omtalte og omdiskuterte «helvetespreken» som ble sendt på NRK radio i 1953.

Det kunne virke som hun fikk gjennomslag for kravet da det ble kjent at bysten skulle flyttes.

Men så har rektor Vidar L. Haanes klargjort, blant annet i et leserinnlegg her i avisen, at utgangspunktet for den planlagte flyttingen til Hallesby-rommet først og fremst var praktisk.

Helvetesdebatten var uansett ikke noen tilstrekkelig grunn. Han beskriver saken som konstruert av Vårt Land, og at det dermed blir misforstått å lese dette som et eksempel på «cancel culture».

Det betegner en ny strømning som stempler meningsbærere som utålelige hvis de har brutt noen av vår tids tabuer. Som en bekreftelse på dette blir bysten stående.

Debatten som er oppstått mellom førsteamanuensis Hans Bringeland ved NLA Høgskolen og rektor Haanes med utgangspunkt i bysten er likevel interessant i et bredere perspektiv.

De to er blant landets fremste kjennere av Hallesby og hans periode. Bringeland kommer i løpet av året med en ny bok om ham, og Haanes er professor i kirkehistorie med nyere norsk kirkehistorie som et av sine spesialfelter.

Utvekslingen deres om Hallesbys tenkning og virke er dermed høyt kvalifisert og opplysende.

Den gir også grunn til å tenke over en mer generell utfordring for den kristne kirke: Hvordan skal man vurdere dem som har bekjent og formidlet den kristne tro i tidligere tider?

«Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgangen deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro», skriver Hebreerbrevets forfatter.

Å lese kirkehistorie kan være mektig inspirerende, men også dypt sjokkerende.

Ingen ville hatt en kristen tro i dag hvis det ikke var for dem som har tatt imot troen og gitt den videre opp gjennom historien.

Å lese kirkehistorie kan være mektig inspirerende, men også dypt sjokkerende. Ledere som kan ha utmerket seg med sitt åndelige klarsyn, kan samtidig ha blinde flekker som er ufattelige sett med ettertidens blikk.

Det skal man ikke bagatellisere. Men først og fremst er det en påminnelse om at alle er barn av sin tid.

Den kristne kirke er kalt til å ta et tidløst budskap inn i en bestemt tid. Det blir aldri fullkomment.

Men utfordringen bør først og fremst rette mot en selv: I hvilken grad er en trofast mot det en har fått overlevert og de oppgavene Gud har satt en til?

Det er ingen grunn til å forvente at Ole Hallesby heller var fullkommen. En kristen er samtidig synder og rettferdig, som Martin Luther påpekte.

Også Hallesby så stykkevis og delt. Men i sin trofasthet og radikalitet for evangeliet, selv når det kostet mye, utfordrer Hallesby stadig.