Staten som ikke finnes

Det siste Midtøsten trenger er enda et «Hamastan». Og denne gangen på den strategisk svært viktige Vestbredden.

På Stortinget er det nesten flertall for å anerkjenne et ikkeeksisterende land. En «visjon» som meget vel kan bli et livsfarlig terror-reir eller et nytt «Hamastan».

Forslaget om å instruere regjeringen til å anerkjenne Palestina falt med stort flertall i Stortinget på torsdag. Kun forslagsstilleren SVs representanter stemte for. Samtidig viste debatten at ønsket om umiddelbar anerkjennelse er langt større enn det som kom til uttrykk i avstemningen.

LEDER: Det virkelige Hamas

Arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte tidligere i vår at de nå er tilhengere av et slikt ensidig norsk steg. Men av hensyn til sin oppfatning om at utenrikspolitikken skal styres av den til enhver tid sittende regjeringen, valgte Ap likevel å stemme mot SVs forslag. Lignende signaler kom også fra Senterpartiet og Venstre.

Sistnevntes representant Abid Q. Raja valgte til og med å ta a-ordet i sin munn da han snakket om Israel på Stortingets talerstol. A står som kjent i denne sammenhengen for «apartheid».

Det falt mange harde ord i torsdagens debatt . Og de to regjeringspartiene ble stående ganske alene. Med unntak av sitt ene - og vi vil tillegge, gode - hovedinnlegg var KrF helt tause. De overlot til Fremskrittspartiet å tale Israels sak i den etter hvert skarpe replikkvekslingen med representantene fra venstresiden.

Den bekymringsfulle realiteten er uansett at flertallet mot en Palestina-anerkjennelse i det sittende Stortinget er syltynt. I virkeligheten utgjøres det kun av partiene Høyre, Fremskrittspartiet og KrF. Det er disse tre som i dag sikrer flertall mot en symbolsk norsk anerkjennelse av Palestina.

Vi skriver «symbolsk», fordi en slik anerkjennelse i dagens situasjon ikke vil være noe annet enn ren symbolpolitikk. Eller for å sitere det som var Arbeiderpartiets egen holdning da de satt med regjeringsansvaret: «Vi ønsker å anerkjenne en realitet, ikke en visjon.»

AMNESTY: Hamas henrettet «israelske kollaboratører»

Men nå har partiet altså snudd. Nå vil de likevel anerkjenne denne visjonen. Eller utopien som man også kan være fristet til å kalle det. En stat som ikke finnes. Et land som ikke har noe fungerende statsapparat. En nasjon som ikke en gang har kontroll over sitt territorium.

Noe slikt vil selvfølgelig ødelegge siste rest av norsk innflytelse i regionen. Den er det uansett ikke så mye igjen av etter Oslo-avtalens totalhavari. Men Norge leder som kjent fortsatt giverlandsgruppen og er avhengig av å bli oppfattet som en noenlunde upartisk aktør. Med en anerkjennelse av Palestina kan vi bare vinke farvel til en slik status.

Men enda viktigere er det at en statsdannelse nå uten en avtale mellom Israel og palestinerne, vil destabilisere situasjonen ytterligere. Og da tenker vi ikke bare på den israelskpalestinske konflikten, men også på det større bildet. Dagens Midtøsten trues, kanskje mer enn noen annen gang i moderne tid, av ekstrem islamisme. Den islamske stat (IS), Hamas og ayatolla-regimet i Iran utgjør på hver sin måte eksistensielle trusler.

LEDER: Ayatollaer med atomvåpen

I en region preget av ekstremisme og geopolitisk uro, behøver man ikke enda mer ustabilitet. Men en palestinsk stat vil gi nettopp det. Utviklingen i Gaza siden den israelske tilbaketrekningen i 2005 har gitt verden et skremmende forvarsel om hva som kan skje også med en eventuell suveren og selvstyrt palestinsk stat.

Som Frps Christian Tybring-Gjedde og Erlend Wiborg helt riktig påpekte i Stortingsdebatten, er det heller ikke slik at ekstremismen på palestinsk side bare er forbeholdt Hamas. Den finnes til fulle også i det regjerende Fatah-partiet.

Det siste Midtøsten trenger er enda et «Hamastan». Og denne gangen på den strategisk svært viktige Vestbredden.