Seksuell trakassering, kultur og skam

Seksuell trakassering og voldtekt skjer over alt og i alle miljøer, også blant etnisk norske, men i dette innlegget skriver jeg om de utenlandske miljøene.

Den siste uken har vi diskutert seksuell trakassering en del i medieneetter min opplevelse på Mela-festivalen i Oslo.

På nyhetene hørte vi politiet si atinnvandrere/utenlandske kvinner ikke melder i fra om seksuell trakassering og voldtekt i like stor grad som andre, og at det er grunn til å tro at vi snakker om store mørke tall.

Seksuell trakassering og voldtekt skjer over alt og i alle miljøer, også blant etnisk norske, men i dette innlegget skal jeg skrive om de utenlandske miljøene.

Nå skal jeg gå inn på de mest ekstreme miljøene og her grer jeg ikke alle under samme kam! Jeg vet at temaet er tungt, men vi må våge å innrømme at vi har et problem i visse miljøer og våge å være ærlige på det for å kunne få en løsning.

Så hvorfor er det slik? Hvorfor melder ikke vi i fra? 

Grunnene er mange, men størst av dem alle er skam. I mange av kulturene disse kvinnene kommer fra er ære noe de bærer over skuldrene sine hele livet, og noe de må beskytte. De skal ikke få et dårlig stempel eller et dårlig rykte på seg, og seksuell trakassering og voldtekt er toppen av det skamfulle.

Når en kvinne blir utsatt for seksuell trakassering, bringer hun et dårlig rykte, ikke bare for seg selv, men for resten av familien også. Miljøet rundt henne vil som regel peke en finger mot kvinnen og sette skylda på henne:

Hvorfor akkurat du og ingen andre? Hva gjorde du der? Hvorfor var du der til den tiden? Hadde du oppført deg anstendig så hadde ikke dette skjedd! Du kledde deg sikkert utfordrende! 

Beskyldningene er mange og svaret er alltid det samme; det er hennes skyld!

I visse tilfeller kan det ende opp med at familien stresser med å gifte bort kvinnen før ryktet sprer seg, for hvem vil ha en kvinne som andre har "tatt på"? Og jo tidligere hun blir giftet bort jo bedre.

Nå snakker jeg ikke om alle utenlandske miljøene, men om de mest ekstreme hvor ære betyr alt.

I disse miljøene er det et skille på en gutt og en jente fra starten av. En gutt kan gå ut med venner, komme sent hjem, overnatte ute, feste, reise o.l, og alle synes det er greit, mens jenta ikke får lov til det samme. Man skal se og høre minst mulig om jentene, og jo mindre man ser og hører om dem, jo bedre rykte får de. Jo mindre man ser og hører om dem, jo renere er de.

I disse miljøene er gutten en sjarmør når han har mange jentevenner, mens jenta faktisk blir stemplet som billig dersom hun har mange guttevenner.
 

Ryktet hun får på seg beholder hun ikke selv, det blir stemplet mot resten av familien også, for ofte er det da "foreldrene som har gjort en dårlig jobb med å oppdra jenta" og alle hennes søsken er jo oppdratt av de samme foreldrene, dermed er alle sikkert like. 

Når miljøene da er satt opp på denne måten, våger ingen kvinner å melde i fra om overgrep. De vil jo beskytte seg selv, sitt rykte og sin familie. De vil beskytte sin fremtid og sine sjanser med å stifte familie og få barn.

En annen viktig grunn til at mange innvandrerkvinner ikke melder i fra om seksuell trakassering, overgrep og voldtekt er ofte det at de ikke vet hvilke tilfeller det er som går under disse benevnelsene og hvilke rettigheter de har i slike tilfeller.

Er dette kun en flørt eller er det seksuell trakassering?

Er det å bli tvunget til å ha sex med ektemannen voldtekt eller en rett han har?

Hvem kan hjelpe meg uten at "alle" får vite om det som skjer?

Ofte er grunnen til at kvinner ikke har svar på disse spørsmålene at sex er et tema det er tabu å diskutere og å snakke om.

I mange tilfeller får unge jenter svar på sine spørsmål i vennekretsen og ikke hjemme. Kommer de til Norge i voksen alder så har de heller ikke blitt undervist om kropp og seksualitet på skolen, og de ender opp må å gå rundt med masse spørsmål i hodet.

Rettigheter når man blir seksuelt trakassert og/eller voldtatt vet de  heller ingenting om, og det er her jeg synes myndighetene skal kobles inn.

Det er viktig å forklare disse jentene/kvinnene at vi i Norge tilbyr hjelp, at voldtekt aldri er kvinnens skyld og at vi har organisasjoner som er rettet mot kvinner og som har taushetsplikt.

Dette er viktig å få frem så tidlig som mulig i integreringsprogrammet.

Ofte hører vi ikke om hva disse kvinnene har blitt utsatt for, før de ender opp på krisesenteret, og da har det ofte gått for langt. I visse tilfeller søker kvinner ikke hjelp før det er snakk om liv og død..

I et TV program der Kadafi Zaman reiste for å dekke temaet om flyktningsstrømmen fra Syria, så vi at menn ble fristet med å komme til Norge fordi kvinner her er pene og frie. Her vil de kunne få det de vil, enkelt.

Menn må bli opplyst om at lite klær på kroppen ikke betyr at en jente aksepterer å bli klådd på, og at det faktisk er straffbart å trakassere kvinner på denne måten.

Når flyktningene kommer til Norge får de beskjed om å undertegne papirer hvor de får vite at tvangsekteskap er straffbart, og de må bekrefte at de har forstått dette. Hvorfor gjøres ikke det samme om andre viktige temaer?

Når mennene i tillegg kommer fra miljøer hvor kvinner får skylden ved seksuell trakassering, vet de at kvinnene ikke melder i fra, og dermed handler de fritt. Av den grunn, har vi ikke oversikt over hvor mange tilfeller det er som skjer i samfunnet, hver dag.

Voldtekt blant mann og kone:

Kulturene og ukulturene er mange, og i flere familier er det slik at en dame må gjøre slik mannen hennes vil, alltid. Dette inkluderer også sex når hun ikke vil ha det.

Islam har gitt kvinner rettigheter, men mange mannsdominerte kulturer respekterer ikke kvinnens vilje og jenter blir derfor oppdratt til å gjøre som mannen sier, uansett hva.

Ofte vet ikke kvinner at det i det hele tatt finnes noe som heter voldtekt blant mann og kone. Mange av disse kvinnene kommer fra land hvor skilsmisse er skamfullt og tungt. En kvinne vil aldri få beholde barna sine etter en skilsmisse og hun vil ikke klare å få seg jobb, forsørge seg selv og vil i mange tilfeller ikke kunne gifte seg på nytt. Samfunnet er bygd opp slik at det som regel er kvinnens skyld alt som skjer, og en skilt kvinne har derfor gjort noe som har ført henne dit hun har havnet.

Disse kvinnene blir aldri informert om hvordan samfunnet i Norge er lagt opp når de kommer hit og dermed oppdrar de sine jenter på samme måte som de selv ble oppdratt. Dette vet ektemannen veldig godt, og derfor er han trygg på at han aldri vil bli avslørt.

Han tenker ikke på at han er med på å oppdra sin datter til å bli voldtatt av en mann i fremtiden, og til å tie om det. Han tenker ikke på at de samme rettighetene som han fratar sine kone, vil bli fratatt fra hans datter i fremtiden av en annen mann.

Når det er så mye å tenke på før man melder i fra om seksuell trakassering og voldtekt, er det derfor mange som ikke gjør det. Da hjelper det heller ikke på statistikken når de få som velger å melde i fra, ikke blir trudd på og tatt alvorlig av politiet.

I mitt tilfelle dro jeg til den lokale politistasjonenfor å anmelde seksuell trakassering på Mela-festivalen, og jeg fikk med et skjema hjem og ble bedt om å sende inn anmeldelsen via posten.

I tillegg måtte politidama forsikre seg om at jeg visste at falsk anmeldelse er straffbart.

Når kvinner da ikke blir tatt alvorlig, faller mange ut.

Jeg er en kvinne på 31 år som har tenkt å omtale saken og ta meg tid til dette, men ville en jente på 18 år gjort det samme? Ville hun ikke tenkt at det er bortkastet tid, særlig fordi de fleste slike sakene blir henlagt pga mangel på bevis?

Ofte er det også slik at ektemenn ikke blir dømt av samme grunn, mangel på bevis. Og hvordan skal en kvinne bevise at hennes mann tvinger henne til sex?

Hvordan skal en kvinne bevise at hun ikke nødvendigvis blir slått under slike handlinger, men at det er snakk om tvang og press på andre måter?

Når man blir møtt med en lukket dør hos politiet, velger flere og flere å ikke snakke om saken.

Her har vi mye å jobbe med og myndighetene bør begynne å bruke ressursene riktig. Vi har i mange år diskutert hijab og hijabforbud og flere myndigheter har sett på hijab som kvinneundertykkende. Sannheten er at de fleste kvinnene som kommer fra kulturer hvor trakassering og voldtekt aldri blir snakket om, ikke bruker hijab.

Vi må innse at tvangsekteskap, omskjæring, seksuell trakassering, voldtekt og æresdrap er langt viktigere temaer å snakke om og å gjøre noe med, enn hijab og burkini.

Myndighetene har oversett store og dype problemer og fokusert på en fasade. Vi må innse at religion ikke har skyld i dette og at det heller en en kultur fra visse land, og vi må jobbe med å opplyse og veilede disse kvinnene.

Hva synes dere er riktig å gjøre? Hvor skal vi starte?

Les også:

-----

Dette innlegget bleførst publisert på hijabbloggen