Kirkeuka og folkerett

Helge Kjøllesdal og Øystein Magelssen har et innlegg i Dagen fredag 22.september. Innlegget forsvarer invitasjonen av Sahar M. Vardi, en jøde som mener at Israel okkuperer palestinsk land.

I innlegget står blant annet følgende: «Kirkeuka internasjonalt har tonet flagg mot den folkerettsstridige okkupasjonen som nå har vart i femti år». Det er da tydelig at Kjøllesdal og Magelssen ikke har forstått hva som er gjeldende folkerett angående Israel. Det burde de kjenne til før de uttaler seg som de gjør.

Som kjent kom Balfour-erklæringen 2. november 1917. Denne hadde i starten ikke status som folkerett. Etter krigens slutt, i januar 1919 kom fredskonferansen i Paris. Hensikten var å regulere oppgjøret mellom tapere og vinnere av første verdenskrigen. Her ble Folkeforbundet stiftet 25. januar. Ettersom ikke alt ble avklart på Pariskonferansen, ble denne «forlenget» ved Fredskonferansen i San Remo 24.-25. april. 25. april opprettet de allierte Mandatet for Palestina. Og merk: Samtidig ble Balfour-erklæringen stadfestet, og fikk folkerettslig status.

Krav som var framsatt i Paris skulle tas stilling til; krav fra både jøder og arabere. De allierte var fullt klar over at det jødiske kravet om et nasjonalhjem betydde en framtidig jødisk stat. Araberne fikk råderett over områder, mange hundre ganger så stort som det Israel endte opp med. Ut fra det beseirede osmanske riket ble tre stater opprettet: Syria, Mesopotamia (Irak) og Palestina – som på det tidspunktet omfattet dagens Israel, Jordan, Judea, Samaria og Gaza. Mandatområdet Palestina ble opprettet med en eneste hensikt: Å skape den framtidige jødiske stat. Den jødiske suverenitet ble begrunnet med tre forhold:

1) Jødenes historiske tilknytning til landet.

2) Artikkel 22 i Versailles-traktaten og

3) Jødene var de eneste nasjonalt begunstigede. Balfour-erklæringen ble, som nevnt, i kraft av San-Remo-vedtaket omgjort til en juridisk bindende internasjonal forpliktelse, det vil si at legal eiendomsrett til hele Palestina var nå overført til det jødiske folk, på samme måte som araberne fikk sine land. 24. juli 1922 ble Palestinamandatet stadfestet av Folkeforbundets råd. Da Winston Churchill i mars 1921 gav etter for arabisk press og gav området øst for Jordanelva til araberne, var dette et klart brudd på artikkel 5 i Folkeforbundets enstemmige vedtak. Da jødene ble fratatt mesteparten av mandatområdet (ca 78 prosent), satt de igjen med området vest for elva. Artikkel 6 i mandatet pålegger mandatbestyreren (britene) å oppmuntre til tett bosetting av jøder i landet, selvfølgelig medregnet Judea og Samaria.

I krigen 1948 var det Jordan som ulovlig okkuperte Judea og Samaria, og i 1967 tok Israel tilbake det som folkerettslig tilhørte dem. Derfor er det en forvrengning av sannheten å hevde at Israel ulovlig okkuperer palestinsk land. Da Folkeforbundet oppløste seg selv 18. april 1946, overførte det sine målsettinger til FN. Artikkel 80 i FN-pakten slår fast at tidligere oppnådde legale rettigheter ikke kan gjøres ugyldige. Dermed er de rettigheter som Israel fikk under Palestinamandatet fremdeles internasjonal lov. Ingen senere internasjonale bindende dokumenter har forandret dette. Dersom Kjøllesdal og Magelssen kjenner noe som har opphevet Israels folkerettslige status, er jeg interessert i å høre fra dem. Regner med at de vet at FN-resolusjoner aldri har vært internasjonal lov.

Les også: