Konservatisme i sin beste og verste form

I denne saken er det påfallende hvor fraværende den velfunderte konservatismen er. I stedet har en radikal reformagenda vunnet frem.

Iden kirkelige debatten har ordet «konservativ» fått en stadig mer negativ klang. Det har ikke minst sammenheng med at det konservative standpunktet i den betentehomofilidebatten etter hvert har tapt mer og mer terreng. Da blir det å være konservativ gjerne forbundet med å ville holde fast ved holdninger som stadig flere ønsker å kvitte seg med.

Dermed kan konservatisme oppfattes som utviklingsmotstand. Men konservatisme handler ikke om at alt skal være helt som det var før. Det er heller ikke slik at alt som er nytt, nødvendigvis er bedre enn det som er gammelt. For konservative kristne er det en viktig pedagogisk oppgave å vise dette.

Konservatisme handler om å bevare, og å ta vare på. Men konservatisme kan være en negativ kraft hvis den blir praktisert slik at man per definisjon skal holde fast ved gamle standpunkter fordi det er disse man har hevdet før. Også konservatismen må hente sin basis i gyldige argumenter. Og ekte konservatisme er ikke uten vilje til endring.

Men den forutsetter at endringene er tilstrekkelig velbegrunnet, og at de tar hensyn til den arven vi har med oss. Gjennom sin historie har kirken endret seg på mange punkter. Når vi ser tilbake, vil vi mange ganger undre oss over hvordan kristne i tidligere tider kunne tenke og handle slik de gjorde.

Selve respekten for livet i møte med utbredt bruk av dødsstraff og krig er et eksempel, holdningen til slaveri et annet. Så lenge vi erkjenner at vi som mennesker er feilbarlige, må vi også erkjenne at innsikten vår er begrenset. Da må vi være villige til å endre tanker og holdninger, når vi blir forelagt kvalifiserte argumenter for slik endring.

I den løpende kirkelige debatten er det imidlertid forunderlig lett å se hvor svakt forankret den teologiske endringen faktisk er. For å komme frem til det standpunktet Kirkemøtet har valgt, må man begå nokså drastiske omtolkninger av tydelige bibelord. Det er lite god konservatisme å spore i en slik tilnærming. Dette kommer igjen til å bli tydelig nårKirkemøtet neste gang skal behandle forslag til ny vigselsliturgi.

Bibelen omtaler ekteskapet en rekke ganger. Problemet vil være at de bibelversene som handler om ekteskap, i liten eller ingen grad vil kunne benyttes i kjønnsnøytrale vigselsliturgier. Av den enkle grunn at disse versene forutsetter ekteskapet som en pakt mellom kvinne og mann.

I denne saken er det påfallende hvor fraværende den velfunderte konservatismen er. I stedet har en radikal reformagenda vunnet frem. Den konservative utfordringen er derfor å vise at det er godt for menneskene å holde fast ved de ordninger som Bibelen presenterer oss for, og som kirken gjennom sin historie har hegnet om. Da er det ikke nok å bare formelt vise til at ordningene har vært etablert, man må også vise hvorfor disse ordningene er gode. Det er ingen enkel oppgave i vår tid, men det er denne oppgaven den kristne kirke står overfor.

I sin verste form, kan konservatisme være livsfiendtlig. Hvis de privilegerte gruppene holder fast ved etablerte ordninger fordi det gagner dem, har konservatisme blitt en tankegang som bør bekjempes. I den kirkelige debatten er det imidlertid ikke det vi snakker om. Her er det selve respekten for Guds ord som står på spill. Da trenger kirken fornyet frimodighet til å holde fast ved den åpenbaringen vi finner iBibelen, også når det finnes sterke krefter i samfunnet som ønsker å undergrave denne.

Les også: