UTENKELIG: At alle døpte skulle ha innflytelse på kirkens lære, uansett tro og liv, ville vært en utenkelig tanke for Luther, skriver Jon ­Kvalbein.  Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix

Nordhaug og kirkens ateister

fredag 27. mai 2016

Kristenliv

Er det ikke nettopp forkynnelsens oppgave å klargjøre for mennesker hvordan de kan bli frelst?

«Hva gjør kirken med ateistene sine?» Det var overskriften til min artikkel i Dagen (12/5), som også ble lagt inn på verdidebatt.no samme dag. Der kom det kommentarer fra flere, blant annet fra biskop Halvor Nordhaug (18/5). Jeg er glad for Nordhaugs positive vilje til å delta i offentlig debatt om viktige spørsmål i kirken.

Det er klargjørende at Nordhaug avviser en utbredt forståelse i Den norske kirke, nemlig at alle døpte er kristne. Dersom et døpt menneske fornekter sin tro, er han/hun ikke en kristen. Troen kan også sovne inn. Det er godt at dette blir sagt. Prinsipielt er det allmenne prestedømme det samme som de troendes prestedømme, skriver han videre.

Han viser også til Luther, som skiller mellom «de to kirker». Den ene kirken er den sanne og beskrives som «en åndelig, indre kristenhet», mens den andre kalles «en legemlig, ytre kristenhet».

Men når Nordhaug skal anvende dette på kirkevalget i Den norske kirke i dag, foretar han et merkelig tankesprang.

For det første ser det ut til at han vil påberope seg Luther som en støtte for et demokratisk kirkevalg der alle døpte har stemmerett og er valgbare. Rent historisk er dette uholdbart. En demokratisk praksis var ukjent på Luthers tid, både i samfunnet og i kirken. Kirkemøtet avgjør i dag kirkens liturgi og lære. At alle døpte skulle ha innflytelse på kirkens lære, uansett tro og liv, ville vært en utenkelig tanke for Luther.

Det er fristende å sitere Luthers innledning til den lille katekismen, der han begrunner hvorfor han utgir denne boka: «Å du gode Gud, all den elendighet jeg har sett!

Den alminnelige mann, især på landsbygda, har ikke det minste kjennskap til kristenlæren, og mange sokneprester er dessverre ganske uskikket og udugelige til å undervise. Likevel skal alle kalles kristne, være døpt og få de hellige sakramenter, selv om de hverken kan Fadervår eller trosbekjennelsen eller de ti bud, men lever som det kjære kveg og de vettløse griser.

Og der hvor evangeliet er blitt kjent, har de likevel fint lært å misbruke all frihet på en mesterlig måte. Å dere biskoper, hva vil dere en gang svare Kristus når han krever dere til regnskap for at dere har latt folket klare seg selv, mens dere ikke et øyeblikk har røktet embetet deres?»

Nei, å ta Luther til inntekt for dagens kirkelige valgpraksis holder ikke!

For det andre hevder Nordhaug: «Det er bred enighet i vår kirke om at valget gjennomføres slik at alle døpte har stemmerett og er valgbare.» Da den kirkelige reformbevegelsen brøt frem, var det nettopp stemmerettspørsmålet som skapte de sterkeste motsetningene. Ikke få krevde «kirkelige garantier».

Dette ble utformet på ulike måter. Det ble talt om at de som skulle stemme ved menighetsrådsvalg måtte være aktive kirkegjengere, bruke nattverden og erklære sin tilslutning til kirkens bekjennelse. Biskop Heuch advarte imot folkevalgte kirkestyrer:

«Disse menneskene går ganske rolig hen og treffer bestemmelser som er helt i strid med den sanne tro, og det gjør de med den største frimodighet, for de er jo valgt til det!» Dette kunne vært en ganske treffende skildring av årets Kirkemøte.

Carl Fr. Wisløff har skildret den videre utviklingen i kirken i boka «Norsk kirkedebatt gjennom 100 år», en bok som er vel verd å lese. Saken er den at store deler av kristenfolket i Norge aldri har hatt tro på at Den norske kirke kan bli en bibeltro bekjennelseskirke ved å innføre demokratiske valg, der ateister og døpte som ikke bekjenner troen har bestemmelsesrett. Derfor satset de på et uavhengig frivillig arbeid bygget på det alminnelige prestedømme av troende misjonsfolk. Dette alternativet vil jeg varmt anbefale.

Nordhaug konkluderer: «Kirken skal ønske alle velkommen til valg og arbeide for god valgdeltakelse uten å stille andre spørsmål enn om vedkommende er døpt og står i kirkens manntall.» Om man er en kristen, overlater han til den enkelte å vurdere.

En kunne få lyst til å gjenta Luthers spørsmål: «Å dere biskoper, hva vil dere en gang svare Kristus når han krever dere til regnskap for at dere har latt folket klare seg selv, mens dere ikke et øyeblikk har røktet embetet deres?»

Er det ikke nettopp forkynnelsens oppgave å klargjøre for mennesker hvordan de kan bli frelst? Vi skal alle stilles for Guds domstol. Da teller det ikke hva det enkelte mennesket tenker om sin egen tro. Da skjer et skille som innebærer evig salighet eller evig fortapelse.

Da spørs det hva Gud tenker om oss. Eier du og jeg en frelsende tro? Hvem er Guds barn? Dommen skjer ikke tilfeldig. Hele NT er opptatt av å veilede mennesker til sann tro, slik at man vinner frem til evig frelse.

Her synes jeg Nordhaug går helt utenom spørsmålet mitt: Hva gjør kirken med ateistene sine? Når en tredel av kirkens døpte sier at de er ateister, må en misjonerende kirke advare dem mot fortapelse og forkynne dem frelsens evangelium. Guds folk har Kristus som Frelser og Herre. De hører hans røst og følger ham. Hvor er det blitt av nøden for menneskers frelse?

Dersom ikke kirken kan vekke opp sine ateister og frafalne døpte og formane dem til omvendelse, da har den sviktet Jesu befaling om å gjøre alle mennesker til disipler. «For så har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16).