Illustrasjonsfoto: Stvcr/CC/Flickr

Elsk forandring!

søndag 13. mars 2016

Kristenliv

Min egen tradisjon er preget av en tro som på godt og vondt har verdsatt sterke følelser.

En vennlig eldre mann tok meg i armen etter en søndag kveld i Filadelfiakirken. Blank i øynene sa han det er så fantastisk å se at det er så mange unge mennesker her. Det er enestående!

Så holdt han meg litt til og sa: Men jeg vil gi deg et godt råd på noe du burde endre: Hvis dere bare hadde sunget disse fire sangene! Og så gav han meg fire titler før han fortsatte: da ville det blitt en enda sterkere atmosfære og mange ville blitt åndsdøpt.

LESERINNLEGG: Ei forsamling for alle

Jeg takket han oppriktig for hans engasjement og evne til å glede seg over det han så. Samtidig fikk sangforslagene hans meg til å tenke på hvordan vi mennesker fungerer.

I ungdomsårene er sanse og følelsesapparatet vårt mer åpent og formbart enn senere i livet. Sangene fra sommeren du ble 16 år vekker fortsatt minner i oss. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det er akkurat på denne tiden mange av oss også gjør våre sterkeste opplevelser med Gud. Ingen er så radikal og full av tro som en tenåring som har møtt Jesus. Sånn er vi mennesker.

På samme måte synes jeg heller ikke det er rart at en del av de som hadde en brennende ungdomstid, toppet med bibelskoler og team-turer, senere forandrer seg. At de sterke opplevelsene blir sjeldnere, spørsmålene flere og det blir vanskeligere å finne igjen de glødende følelsene fra tenårene.

Den svenske journalisten Carl-Henric Jaktlund har skrevet en svært lesverdig bok om dette som heter Jesus gikk videre. Her sammenligner han denne endringen fra ungdomstid til voksentid, med forskjellen på forelskelse og kjærlighet. Forelskelse er fint, sterkt og naturlig, men hvis den ikke går over i dypere og roligere kjærlighet, vil vi ende som umodne mennesker som hele tiden jager neste forelskelse, neste kick. Sagt på en annen måte: Det er noe trist med tjuefemåringen som enda en vår tar på seg russedressen for å feste med tenåringene.

MENINGER: Hellige i all deres fred

Min egen tradisjon er preget av en tro som på godt og vondt har verdsatt sterke følelser. Vi liker det brennende hjertet, vitnesbyrdet og bekjennelsene i ettermøte. Men det kan føre til en religiøs stivhet også. For hvis jeg hele mitt voksne liv, forsøker å finne igjen noen følelser fra ungdommen, da blir jakten min bakover i tiden. Og da blir alt så mye bedre før.

Når så gudstjenester, former og sanger endrer seg. Blir jeg språkløs. For sangene fra den sterke tiden vil alltid bety noe spesielt for meg.

Jeg har sett voksne mennesker begynne å gråte direkte, når en gammel sang plutselig dukker opp på et uventet sted, for den førte med seg så mange minner.

Sånn er vi mennesker.

Men og nå kommer et kjempestort MEN: Det må ikke få gjøre at vi som mennesker og kirker slutter å forandre oss. At vi slutter å synge nye sanger, bruke nye ord og gjøre nye ting.

For meg er det et paradoks at jeg vokste opp med fortellingen om at pinsebevegelsen var det nye Gud gjorde når de gamle kirkene hadde stivnet og blitt religiøse. Og så har vi etter bare hundre år selv havnet i den situasjonen at halvparten av landets pinsemenigheter er uten barne og ungdomsarbeid og dermed i prinsippet døende, hvis vi skal si det brutalt. Hvordan kunne det gå sånn?

Det har sikkert mange årsaker. Vi kan snakke om demografi, sekularisering, dårlig vær og uflaks. Men jeg tror ikke det er tilfeldig at vi, i en av disse gamle sangene som jeg også er glad i, synger: Forandrings skygge følger tro min vei. For det er nok sant at det er en skygge. Forandring har en pris, en smerte, et savn. Men jeg tror en av årsakene til noe så naturstridig og trist som at kirker svekkes og dør ut, nettopp er fravær av forandring.

DEBATT: Sang og lovsang

Sånn tenker jeg. Men jeg tror jeg snakker utifra min egen tradisjon og erfaring. Tar vi en titt på de best besøkte kirkene i landet ser vi at det er katolske kirker helt i toppen. Nå kan det sikkert handle om innvandring også, men det er like fullt imponerende. Og jeg må jo innrømme at katolikker sikkert er berømt for mange ting, men forandringstakt er ikke en av dem. Så man kan sikkert tenke helt annerledes enn meg om dette.

Uansett skal vår lojalitet ligge mer til fremtiden enn fortiden. Vi har et lite bakspeil og en stor frontrute. Vi skal ikke bli historieløse, vi skal ære og lære av historien. Men vi skal elske forandring, fremtid og dette at den Gud som skapte farger, musikk og mangosmoothie vil fortsette å skape. For det beste ligger, i det helt store bildet, alltid foran.