Konvertitter, domstoler og kristne ledere

Framfor å lytte til hva prester og kristne ledere 
sier om konvertitters tro ser norske domstoler 
på «timingen» for konvertering og dåp.

Jeg har gått gjennom 28 kjennelser fra tingrett og lagmannsrett og åtte ankesaker fra Høyesteretts ankeutvalg i perioden 1. juli 2014 til 30. juni 2016.

Disse har altså vært gjennom bådeUDI ogUNE. Fire saker har endt med opphold: tre saker fra Afghanistan og en sak fra Iran.

Alle ankesakene til Høyesterett er blitt avvist. 5. juni 2016 kom likevel et viktig signal fra ankeutvalget under Høyesterett, da de understreket at medlemmene «ikke kan tiltre lagmannsrettens uttalelse … om at retten … ‹bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve UNEs vurderinger›», men at retten snarere må foreta «en fullstendig og uavhengig bevisvurdering».

Det er kjennelsen fra lagmannsretten fra 2. mars 2016 som kritiseres. Her ble en afghansk asylsøker ikke trodd på at han hadde konvertert til kristendommen.

Lagmannsretten mente at en høyesterettsdom fra 18. desember, der en hazarafamilie ble henvist til internflukt i Afghanistan, kunne leses som at kompetansen lå i UNE, og at domstolene derfor måtte basere seg på UNEs vurderinger.

En slik lesning – basert på avsnitt 247 i høyesterettsdommen – møtte altså motstand fra de tre høyesterettsdommerne i ankeutvalget.

Også en vurdering gjort av Sivilombudsmannen er verdt å merke seg. I et vedtak av 26. mai 2015 gikk Sivilombudsmannen imot UNEs praksis om at det er den kristne overbevisningen ved tidspunktet for dåpen som er avgjørende. En senere «reell» konvertering kan gi grunnlag for opphold.

Klageren hadde etter omgjøringsbegjæring fått innvilget humanitært opphold, selv om UNE hadde anvendt utlendingsloven § 28, 4. ledd som åpner for en asylvurdering der det er «mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingen har vært å oppnå oppholdstillatelse».

I korrespondansen med Sivilombudsmannen skrev UNE blant annet at «motivasjonen for å gjøre seg kjent med kristendommen opprinnelig var å få bli i Norge, og ikke uttrykk for en åndelig søken».

En slik forståelse ble imøtegått av Sivilombudsmannen: «En reell konvertering kan i seg selv neppe ansees for å være strategisk motivert. Indre religiøs overbevisning og omvendelse er neppe mulig å påtvinge seg selv i den hensikt å få oppholdstillatelse.»

I vurderingen uttaler Sivilombudsmannen at «As opprinnelige motivasjonen for dåp og kontakt med kirken ikke kan begrunne et unntak fra den retten til flyktningstatus som følger av hans senere reelle religiøse konvertering».

Sivilombudsmannen kritiserte også at den andre omgjøringsanmodningen ble vurdert av UNE uten full nemnd med personlig frammøte. Klageren fikk senere i 2015 medhold hos UNE.

Praksis i de 28 sakene fra Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett som jeg har gjennomgått viser at afghanistan-saker stort sett handler om troverdighet. Staten har vist at antallet klager hvor konvertering er anført har variert med hvor vanskelig det er for afghanere å få opphold på humanitært grunnlag eller asyl.

Kort fortalt: Når den generelle praksisen innskjerpes økte antallet som hevdet å ha konvertert. Dersom statistikk legges til grunn, hva skjer da med den individuelle vurderingen?

I en kjennelse av 18. januar 2016 uttaler lagmannsretten: «UNEs tallmateriale … gir ikke noe sikkert og entydig bilde.» I en annen kjennelse av 2. mars 2016 heter det imidlertid at det at åtte prosent av afghanerne påstår å ha konvertert «må anses som påfallende høyt…». Generelt antas det at afghanere som blir returnert ikke vil praktisere sin tro.

Iran-sakene handler nesten aldri om troverdighet. De aller fleste som anfører konvertering blir trodd. I disse sakene er det sentrale om hvordan deres kristne tro vil bli utøvd etter retur.

I en kjennelse av 16. desember 2015 kritiseres forståelsen av at bare ledere og aktivt misjonerende i de såkalte hjemmekirkene er utsatt: «Også vanlige medlemmer i hjemmekirker er utsatt for forfølgelse.» Denne forståelsen er ikke like tydelig i andre saker.

En svært interessant kjennelse er fra 13. juni 2016. Klagerne var en familie på fire som var blitt returnert til Iran, men deretter greide å flykte til Tyrkia. Deres brede kristne engasjement blir forklart ut fra «den omfattende hjelp og støtte de ankende parter mottar fra pastor F og hans pinsemenighet».

Den samme kjennelsen la til grunn at familien «ikke … vil misjonere … i Iran», men når de gjør dette i Tyrkia, skyldes altså dette «hjelp og støtte» fra norske venner.

Ulikt sivilombudsmannen legger domstolene nær sagt ingen vekt på hvordan kristenlivet har utviklet seg i tiden etter dåpen. For domstolene er graden av overbevisning og refleksjonsevne på tidspunktet for dåpen det sentrale. Til å vurdere dette legges det til grunn at asylsøkerne har mottatt kristen undervisning over en viss periode.

I en kjennelse fra 6. mai 2015 vurderte lagmannsretten positivt både troverdighet og refleksjonsnivå for en afghaner som hadde hatt seks måneder med kristen undervisning og ett års kontakt med en pinsemenighet.

I andre klager der en rekke kristne ledere har gått god for at konverteringen er reell er seks måneder for lite. Dåpen kan derfor ikke skje for tidlig.

For å bli vurdert som troverdig må dåpen ikke skje etter at avslag er kommet fra UNE – og helst ikke etter avslag fra UDI. Dåpen kan derfor heller ikke skje for sent.

Likevel, sammenlignet med situasjonen for 20 år siden er det nå en høyere bevissthet i utlendingsforvaltningen og domstolene om religionsforfølgelse.

Da jeg startet å arbeide iMellomkirkelig råd for Den norske kirke (MKR) i 1996 var det ikke innvilget asyl på grunnlag av frykt for religiøs forfølgelse på seks år. I allianse med andre organisasjoner arbeidet vi for større forståelse i utlendingsforvaltningen.

I 2016 vedtok Bispemøtet i Den norske kirke en meget nyttig veiledning for dåp av asylsøkere og mot slutten av 2016 sendte Justis- og beredskapsdepartementet ut et Rundskriv om styrking av saksbehandlingen i konvertittsaker, med tiltak som gjennomføres nå i 2017.



Artikkelen er en bearbeiding av artikkelen Tro, troverdighet og trospraksis, i Tidsskrift for Praktisk Teologi 1-2017.