FORUNDRET: Som sagt, jeg er forundret og begeistret for at ateisten Bjørn Stærk (bildet) gir Bibelens lære om synd, skyld, nåde og tilgivelse en forbilledlig god utleggelse. Han er selvfølgelig ingen apologet (trosforsvarer), men han gir en så god forklaring på hva evangeliet er, at «det står til troende», skriver Terje Berg. 
  Foto: Stein Gudvangen

Ateisten som forkynner synd og nåde

tirsdag 25. oktober 2016

Kristenliv

«Når noen sier til deg at ‹Jeg er blitt frelst›, er det dette de mener. De har tatt imot gaven som setter dem fri. Husk hva frelse er: en ufortjent gave som fritar deg fra en uendelig skyldbyrde. En visshet som gir deg fred ved at du tar den innover deg.»

Sitatet er ikke hentet fra en gammel vekkelsespredikant eller emissær, men utrolig nok fra den 37 år gamle ateisten Bjørn Stærk, forfatter og fast spaltist i Aftenposten nett.

Stærk har nettopp lansert sin nye bok med følgende tittel: «Å sette verden i brann. En ateist skriver om Jesus.» Jeg er både overrasket og overveldet: Et av kapitlene heter «Du er tilgitt», og tro meg: Dette er evangelieforkynnelse på sitt beste, med overbevisende forklaringer på hvorfor vi mennesker behøver å bli kvitt våre synder og hvordan det skjer. Forfatteren frasa seg imidlertid troen på Gud og Jesus for tjue år siden. Derfor undrer jeg meg under lesningen.

Flere roper etter tydeligere evangelisk forkynnelse enn det som er gjengs i dag, og det klages på at andakter i mange tilfelle ligner mer på religiøse kåserier. Tydelighet i et av Bibelens mest sentrale dogmer er virkelig til stede i Stærks bok. Under lesningen har jeg tenkt: Går jeg snart på noen kraftige landminer? Når smeller de største bombene?

I bokens siste del reiser ateisten seg, særlig i avslutningskapitlets «oppsummering». Men Stærk er en høflig mann – landminer og bomber ligger stort sett udetonerte. Han virker ikke nedlatende overfor de kristne, men er tydelig om sin ateistiske tro. Det er ikke uvanlig når kristne og ateister møtes til holmgang – det være seg i studentmiljøer eller på øvrige arenaer – at det kan gnistre til.

Som sagt, jeg er forundret og begeistret for at ateisten Bjørn Stærk gir Bibelens lære om synd, skyld, nåde og tilgivelse en forbilledlig god utleggelse. Han er selvfølgelig ingen apologet (trosforsvarer), men han gir en så god forklaring på hva evangeliet er, at «det står til troende».

Han bærer preg av sin fortid som kristen, kjenner den kristelige kulturen og det åndelige språket og har betydelig innsikt i Bibelens verden. Dette har gjennom årene – sikkert imot hans vilje – muligens satt sine uutslettelige spor.

Som en predikant forkynner Stærk at det bygger seg opp en skyldfølelse når mennesker fortsetter å synde: «Og skyldbyrden vokser seg tyngre og tyngre. Skyldbyrden gjør at vi angrer og deretter søker bot, tilgivelse og frelse.»

I henhold til den kristne tro er synd lovbrudd mot Gud og samler opp skyld, og hvem av oss har ikke erfaring i skyldfølelse? Hvem har ikke kjent samvittighetsnag? Hvem av oss har ikke angret på ord eller handlinger der vi har tråkket over?

Vedrørende dette forklarer Stærk glimrende: «Synd samler opp skyld. Skylden må bøtes eller tilgis. Skyld er som gjeld. Enten betaler du det du skylder, eller så er kreditoren snill og stryker gjelda. Ellers går du konkurs. Du har bare disse tre utveiene: Tilbakebetaling, gjeldsslette, konkurs.» Per definisjon; kjernen i evangeliet. Godt sagt!

Bjørn Stærk understreker at han er «en ikke-kristen». Likevel tror jeg han ved kapitler i denne boken kan risikere å hjelpe noen sjeler over terskelen inn til Guds rike, noen som oppdager hva evangeliet er. For ingen av oss kan betale det vi skylder Gud, dermed er vi egentlig konkurs alle sammen.

Men Stærk holder fram disse vakre ordene «tilgivelse, nåde». Og jeg føyer til at der hvor mennesker ber om tilgivelse får nåden virkekraft og syndene våre utslettes. Den Jesus han skriver om har betalt for alle våre feiltrinn. På grunn av Vårherres gjeldsletteaksjon er vi tatt til nåde og står oppreist hos Gud.

Vi kristne erkjenner ydmykt at vi befinner oss i et paradigmeskifte hva kristendomskunnskap betreffer. Kirkesøkningen i Norge er blant den laveste i Europa. Bedehus er stadig på billigsalg, og flere steder er misjonsforeningene preget av høy alder og er utrydningstruet!

Inn i det sekulære samfunnet skriver Stærk: «Det tok oss et par generasjoner å bli kvitt Gud og glemme den kristne teologien. Men vi er ikke i nærheten av å bli kvitt synden, skylden, angeren, boten, tilgivelsen, frelsen og nåden. Vi har bare glemt hvordan vi skal snakke om det.» Nettopp det!

Har ikke nordmenn lenger bruk for Gud? Slik kan vi tenke, men heldigvis er det mange indikasjoner på at det gamle kristentreet skyter masse friske skudd – i Norge.