Tre år på flukt fra krigens mareritt i Aleppo
Da bomberegnet over Syrias største by Aleppo ble uutholdelig for tre år siden, så ikke Saada Ahmed el Khleif noen annen utvei enn å flykte til Libanon.
Siden har hun bodd i en flyktningleir i byen Qab Elias noen kilometer fra grensen til Syria. Lørdag besøkte statsminister Erna Solberg (H) leiren.
– Jeg bodde i et område hvor det var full krig, med bombing, raketter og luftangrep. På grunn av dette måtte jeg forlate Aleppo. Vi reiste med det vi hadde, det var et helvete der, sier hun til NTB.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Leiren ligger utenfor byen Qab Elias i Bekaadalen og består av enkle telt som huser 183 flyktninger. Om vinteren kan det bli 15 minusgrader her, om sommeren er det kokende varmt. Hverdagen består av venting – på at krigen som har rast siden 2011, skal ta slutt.
– Hvis det er mulig, vil jeg reise hjem til Aleppo. Hvis ikke blir jeg her. Jeg har ikke noe annet valg, sier el Khleif.
Fra IS' «hovedstad»
El Khleif er blant de 1,1 millioner syrerne som har søkt tilflukt i nabolandet. Det er flere flyktninger enn hele Europa har tatt imot i år.
I Bekaadalen bor 370.000 registrerte flyktninger i 1.278 forskjellige bosetninger. I Qab Elias bor det flyktninger fra Idlib, Aleppo og Raqqa, den beryktede «hovedstaden» til den ytterliggående opprørsgruppen Den islamske staten (IS).
– Å være her gjør inntrykk og gir en forståelse for hvorfor motløsheten tar tak. Kvinner her forteller at mange menn har reist, og da blir mødre og barn igjen i en enda vanskeligere situasjon, sier Solberg.
– De forteller om behov for penger til leie, strøm og oppholdskortet sitt. De trenger bistand og hjelp for å kunne klare hverdagen. De trenger mat, men Verdens matvareprogram har kuttet ned på matrasjonene de gir til de mest sårbare, fordi de har for lite penger, sier statsministeren.
Får ikke jobbe
Et stort problem for flyktningene er at de ikke kan jobbe i Libanon.
– Barna trenger ikke oppholdstillatelse, så det er dem som ofte går ut for å jobbe for å skaffe familien inntekt, sier Mireille Girard, UNHCRs representant i Libanon.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Omkring 160.000 av de anslagsvis 400.000 flyktningbarna i Libanon får nå skolegang.
Maeve Murphy leder UNHCRs kontor i Bekaadalen og sier mange av flyktningene ikke kan reise til Europa.
– Det vanskeligste for mange av dem er at fremtiden er helt ukjent. 80 prosent av dem som bor her, har gjeld og er for fattige til å flykte videre. Mange ønsker det heller ikke, fordi de vil være nær Syria hvis situasjonen endrer seg, sier hun.
Solberg understreker at mer hjelp til nærområdene er viktig for å få færre til å reise til Europa.
– Hvis vi ikke klarer å få fram mer penger internasjonalt til FN og hjelpeorganisasjonenes arbeid her, vil sannsynligvis strømmen bli større, sier hun til NTB.
Konsentrert fattigdom
Solberg besøkte også noen av de 400.000 flyktningene som bor blant lokalbefolkningen i Beirut og andre storbyer.
I bydelen Nabaa i Beirut forteller Tarek Osseiran fra FNs bosettingsprogram om spenninger mellom allerede veldig fattige libanesere og de 20.000 syriske flyktningene som nå er bosatt der i tillegg.
– Dette er et område med konsentrert fattigdom, sier han.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Solberg fikk møte en syrisk familie på et hustak i en bygning som totalt huser 39 syriske flyktninger. Standarden er svært enkel, matlaging foregår utendørs under et enkelt tak av planker og presenning. Hele familier bor i ett lite rom.
