«Usolidariske og fæle folk»

Byfuglien ville forsømme sin bispegjerning om hun ikke viste til de mange bibelordene som handler om å ta vare på de fattige.

Den pågående flyktningsituasjonen utgjør en av de største politiske utfordringer i nyere tid. Da regjeringen fredag la frem til tilleggsproposisjon til Stortinget, ble dette omtalt som en av de viktigste dagene i Erna Solbergs regjeringstid. Hvordan hun og resten av regjeringen håndterer dette, vil i stor grad definere både deres ettermæle og deres politiske handlingsrom.

Med dette bakteppet er det viktig at vi våger å snakke mest mulig åpent om de realitetene vi står overfor. Tusenvis av nye innvandrere vil sette sitt preg på det norske samfunnet. Og når endringene skjer i et så stort omfang som det vi ser rundt oss akkurat nå, vil mye også i praksis være irreversibelt. Desto viktigere er det at ulike synspunkter og argumenter kommer frem, slik at vi kan ta stilling til dem og foreta våre politiske valg på et mest mulig informert grunnlag.

Tirsdag gikk Frps sentralstyremedlem og landbruksminister Sylvi Listhaug ut i NRK og advarte mot det hun kalte et «godhetstyranni». Angivelig rir dette det norske samfunnet som en mare. Selve det retoriske grepet er nokså pussig. Av alle tenkelige tyrannier skulle et godhetstyranni være blant de bedre. Hvis det norske samfunnet var ridd av en slik godhet, ville det antakelig slå godt ut på de fleste skalaer.

Men det er ikke godheten Listhaug vil til livs. Hun reiser en legitim debatt om hvordan de valgene vi tar i dag vil påvirke våre barn og barnebarn. Det må vi snakke om.

Listhaugs angrep på Den norske kirke treffer ikke spesielt godt. I NRKs Aktuelt tirsdag kveld kritiserte hun først biskop Helga Haugland Byfuglien for å fremme en politisk agenda, mens hun selv mot slutten av sendingen gjerne ville opptre som teolog.

En kristen kirke har selvsagt også en politisk agenda. En teologi som mangler berøring med livet er ingen kristen teologi. Det er ikke opp til verken Den norske kirke eller andre trossamfunn å gå konkret inn i slike saker og mene noe om hvor mange flyktninger Norge kan ta imot, eller hvordan vi skal gjøre det. Det gir ikke Bibelen kirken mandat til å gjøre. Men Byfuglien ville forsømme sin bispegjerning om hun ikke viste til de mange bibelordene som handler om å ta vare på de fattige, og å ta godt i mot de fremmede.

På samme måten må selvsagt Listhaug som politiker ha anledning til å ta teologisk stiling til det Byfuglien sier. Men i en teologisk samtale er det Bibelen som må være kilden til argumentasjonen hennes, ikke Fremskrittspartiets partiprogram.

Listhaug sa til NRK tirsdag at mange nå ikke våger å si det de mener fordi de er redde for merkelapper av typen «fæle og usolidariske folk». Det er lett å forstå at slike karakteristikker kan oppleves ubehagelige når vi daglig ser nye bilder av grusomme forhold ikke minst i Syria. Og det er uheldig hvis debatten blir kneblet av at den ene siden prøver å tilta seg et slags moralsk monopol på å forvalte godhet og barmhjertighet.

Men før vi snakker om hvordan vi kan sikre at ikke tilstrømningen til Norge blir uhåndterlig, må vi snakke om hvilket hjertelag og hvilken tenkning som skal ligge i bunn. På generelt grunnlag bør det være mulig å enes om at Norge har bedre forutsetninger enn de aller fleste for å ta imot ganske mange.

Alle disse menneskene som kommer hit kunne vært en av oss. Det må vi ikke glemme.