Savner samtaler om Gud på sykehjemmet

Forsker på sykepleie er bekymret for at mange eldre blir fratatt muligheten til å uttrykke sin religiøse tro som pleietrengende pasienter.

«Kan du ikke be Fader vår for meg» spør demenspasienten.

«Jeg kan den ikke på norsk», svarer pleieren med utenlandsk bakgrunn.

«Kan du ikke bare folde hendene og be», foreslår pasienten og får gehør.

Ukjent begrep

Eksempelet er hentet fra forskningen til Liv Skomakerstuen Ødbehr og blir referert av forskning.no.

Forskeren ved Høgskolen i Hedmark har intervjuet 31 sykepleiere og omsorgsarbeidere om deres erfaringer med å gi åndelig omsorg til personer med demens på sykehjem.

– I møte med temaet åndelig omsorg møtte jeg nysgjerrighet, men også undring. Mange visste ikke hva jeg la i dette, sier Ødbehr til Dagen.

Åndelige behov

Selv er Ødbehr kristen og utdannet sykepleier. Hun synes imidlertid at man uavhengig av livssyn burde være opptatt av at pasienter får uttrykke sin egen tro og få dekket sine åndelige behov. Den muligheten mener hun mange blir fratatt i dagens eldreomsorg. Knapp tid, usikkerhet og kunnskapsmangel blant pleierne er mulige forklaringer hun trekker fram.

– Mange har en tanke om at det er kirken som skal gi åndelig omsorg og trekker seg dermed unna, sier Ødbehr.

Hun understreker at initiativet må ligge hos pasienten og at pleiere må ha anledning til å reservere seg mot å medvirke til noe som strider mot deres egen overbevisning.

– Men det er mange urolige pasienter som kanskje ikke finner trygghet og forankring noe annet sted enn troen som har vært en del av livet deres, sier Ødbehr.

Skifter tema

Sykepleierutdanningen hadde en kristen motivasjon da den ble etablert på 1800-tallet.

– Gjennom hele 1900-tallet fokuserte sykepleieutdanningen på mange andre ting for å etablere profesjonen. Underveis mistet man kanskje noe av utgangspunktet og det som tidlig på 1900-tallet var kjernevirksomheten, nemlig å be for pasientene og vise dem omsorg. Selv om samfunnet er blitt noe mer sekularisert, og tro ikke på samme måten har en plass i det offentlige rom, er det kanskje på tide at vi våger å ta de litt vanskeligere samtalene om hvordan vi skal møte pasientenes åndelige behov, sier Ødbehr.

Hun minner om at trangen til å snakke om eksistensielle spørsmål ofte øker med alderen og i møte med sykdom og død. Med eldrebølgen tror hun behovet for åndelig omsorg vil øke.

Da tror hun man må komme bort fra opplevelsen som flere omsorgsarbeidere setter ord på i studien hennes: Det er skamfullt og pinlig å nærme seg spørsmål om religion og tro. De skiftet gjerne tema hvis en pasient sa at vedkommende hadde lyst til å dø. «Nei, nå tar vi en kopp kaffe».

– Pleierne syntes de hadde for lite kunnskap. De var usikre og redde for å gjøre feil. Det er heller ikke kultur for å støtte hverandre i slike spørsmål, sier Ødbehr.

Hvis pleieren for eksempel ser en bibel på nattbordet eller i kontakt med pårørende blir kjent med at troen har betydning for pasienten, mener forskeren det er viktig å møte disse behovene. Hun understreker at det også gjelder pasienter som har en annen tro enn den kristne.

– Vi trenger å snakke dette fram, sier hun.

Uavhengig av livssyn

Forskningen på åndelig omsorg har bredt om seg de siste årene, blant annet i England, Canada og Australia. I Norge finner Ødbehr meningsfeller blant annet på Høgskolen Diakonova. Den regner seg som en del av Den norske kirkes diakonale arbeid og het tidligere Menighetssøsterhjemmet. Der utdannes det sykepleiere og drives forskning innen omsorgsfag.

– Men for meg handler åndelig omsorg mer om eksistensielle spørsmål uavhengig av tro, sier Randi Synnøve Tjernæs, lektor i diakoni og sjelesorg ved Diakonova, til forskning.no.

Edith Gjevjon, førsteamanuensis på samme sted, har tidligere kritisert sykepleiefaget for å fokusere for mye på omsorg, varme hender og varme hjerter, ifølge samme nettsted. Hun er skeptisk til å snakke om åndelig eller spirituell omsorg.

– Det blir så stort fokus på en dimensjon som allerede hører med til å gi omsorg. Jeg ser ikke at dette er noe spesielt. Det er pasientens behov som skal være styrende, utdyper Gjevjon overfor Dagen. Selv regner hun seg som ikke-religiøs.

– Mener du det betyr noe for vurderingen av dette spørsmålet at du og Ødbehr har forskjellig livssyn?

– For Liv synes det å ha betydning, men jeg mener det ikke burde ha noen betydning. Jeg mener at jeg kan gi like god omsorg og se pasienten like godt som en med et kristent livssyn gjør. Men det er klart at hvis en pasient har et kristent livssyn, kan det ha betydning for ham eller henne hvilket livssyn pleieren har, sier Gjevjon.

Uenige om omsorg

– Sykepleievitenskapet har vært preget av polariserte debatter som gir inntrykk av at det er motsetning mellom omsorg og kliniske spørsmål. Man kan ikke gjøre godt klinisk arbeid uten å sørge for at det blir gjort med omsorg, sier hun.

Gjevjon ønsker seg en faglig debatt om hva som skal være i forgrunnen i arbeidet. I dagens sykepleie mener hun hovedproblemet er at man har problemer med å sørge for at pasientene får det de trenger av ernæring, stell og medisiner.

- Hva hjelper det med åndelig omsorg og ei hånd å holde i hvis vi ikke klarer å ivareta pasientens grunnleggende behov, observere og vurdere systematisk og samhandle med annet helsepersonell, spør hun overfor forskning.no.

I stedet for å snakke om åndelighet, vil hun legge vekt på å se pasienten, og dermed utøve god sykepleie.

– Hvis sykepleieren er reservert til å lese i Bibelen, skal man sørge for at noen andre kan gjøre det. Pasientens behov skal være i sentrum, sier Gjevjon til Dagen.