De som ble stående
«Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far» (Joh 6,65).
Vince og Denise Esterman bygde gjennom to tiår opp flere menigheter i Paris. De fleste medlemmene ble vunnet gjennom et møysommelig arbeid ute på gata.
Ved hjelp av en tavle og fargetusjer fanget Vince interessen til de forbipasserende. Presentasjonen var tredelt. Først lokket han folk inn med enkle konsept som alle kunne forholde seg til.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Om det var et regnestykke, figurene Mikke Mus eller Astrix så foresatte historien alltid mot sentrum av menneskelige behov, følelser og forhåpninger. Men straks ordet Gud ble nevnt i tredje del, forsvant mange av tilhørerne. De som stod igjen til slutt ble tilbudt en invitasjon til en gudstjeneste.
Vince var aldri opptatt av dem som gikk. «Jeg sorterer bare ut folk», pleide han og si. «Det er de som står igjen til slutt som får min oppmerksomhet. De andre kan jeg ikke ta ansvar for.»
Blant de gjenværende fant han alltid noen som lot seg invitere til gudstjeneste. Der fikk de høre hele evangeliet og gi en respons til slutt. Slik ble kjernen av de nye fransktalende menighetene bygget opp.
Det er de som Faderen drar på, vi leter etter. Alle har rett til å høre evangeliet, men vi kan bare ta ansvar for dem som vil følge Jesus. For å finne dem må Guds ord forkynnes for alle.
