Velstand og vennskap
Vi har en folkesykdom i Norden som kalles ensomhet. Vi har alle kjent på den. Noen mer enn andre.
Før jul gjør mange en ekstra innsats for å sørge for at folk ikke skal bli sittende alene på julaften.
VG har selv blitt en aktør og forsøker i samarbeid med Røde Kors og tilby ensomme et fellesskap på julaften.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
VG hadde også en reportasje for ikke så lenge siden der en mor sto fram og fortalte om sin sønn som inviterte til bursdag, men ingen kom. Bildene av urørte godteriskåler vitnet om at det ikke manglet på materiell velstand, men på vennskap.
I kirken hver søndag sier vi trosbekjennelsen. I den står det blant annet «Jeg tror på de helliges samfunn». Ordet samfunn kan like gjerne oversettes med ordet fellesskap. Gjennom 1700 år har vi hatt en trosbekjennelse der vi har løftet frem fellesskap som et viktig lærepunkt. Vi bekjenner vår tro på Den Hellige Ånd, på syndens forlatelse og på det hellige fellesskapet.
Fellesskap er ikke bare viktig for å bevare troen og læren, fellesskapet er menneskelig sett helt grunnleggende for livet. Når vi kommer sammen på søndag og i smågrupper i uken erfarer vi et hellig fellesskap, der vi viser hverandre kjærlighet og oppmuntrer hverandre i troen.
Men fellesskapet er ikke bare noe vi tilbyr hverandre i kirken. Fellesskapet er noe vi gir til mennesker rundt oss uavhengig av tro.
Vi inviterer mennesker inn til et fellesskap der de kan komme som seg selv og erfare oppmerksomhet, oppmuntring og respekt.
Mange har vitnet om at det nettopp er dette fellesskapet som har vunnet deres hjerter også for troen på Jesus Kristus. Dagens kirke kan gi mye til samfunnet, men det første vi må tilby er et fellesskap. Alt annet kommer deretter.
Når de første kristne beskrives i Apostlenes gjerninger, står det gjentatte ganger at de møttes. De var sammen hver eneste dag.
I en tid da fritidsaktiviteter, materielle goder, hytter og båter frister oss, kan det kristne fellesskapet komme i klem. Vi møtes ikke hver eneste dag, ikke en gang hver uke, iblant ikke oftere enn en gang i måneden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Tidsklemma kan fort klemme i hjel de aller viktigste verdiene i kirken, nemlig fellesskapet med de hellige. Og dette gjør kirken svak. For når vi ikke deler sterke og varme relasjoner i kirken, har vi lite å tilby samfunnet som ofte nettopp lengter etter slike relasjoner.
Men mangelen på hellige fellesskap er også et stort tap for troen vår. Den blir svakere når vi ikke deler den med andre. Hellige fellesskap er ikke bare et tilbud blant andre aktiviteter, det er kirkens hjerte.
Bjørn Olav Hammerstad
journalist i Dagen
