Takknemlige tårer

En av de sangene jeg har lært de senere årene som har grepet meg aller sterkest, kommer fra den australske Hillsong-bevegelsen.

I en bok vi har stående hjemme, finner vi en historie om en amerikaner som reiste rundt og intervjuet kristenledere om hvorfor det de holdt på med gikk så bra. En av dem han snakket med, varBill Bright. Han ledet i mange årCampus Crusade for Christ (nå CRU), gjerne regnet som verdens største misjonsorganisasjon.

I 2011 hadde de ifølge New York Times 25.000 misjonærer i 191 land. Her i landet er de ikke tungt til stede. Vi kan et stykke på vei sammenligne dem med skolelagsbevegelsen. Bill Bright var en velrenommert kristenleder. Man skulle tro at han hadde teologien på stell.

Men ett av spørsmålene i intervjuet gjorde ham ute av stand til å svare. Alan, som intervjueren het, spurte ham ganske enkelt hva Jesus betydde for ham. Der satt Bill Bright, sikkert i en god stol bak et stort og solid skrivebord, og kunne ikke annet enn å gråte. Tårene var svaret på spørsmålet om hva Jesus betydde for ham.

Gjennom livet er det ofte sanger som hjelper oss til å huske på spesielle perioder eller opplevelser. Slik er det også i kristne sammenhenger. En av de sangene jeg har lært de senere årene som har grepet meg aller sterkest, kommer fra den australske Hillsong-bevegelsen. Det vil si, såvidt jeg har forstått er den en bearbeidet utgave av en salme som ble skrevet på 1700-tallet. Her er et vers og refrenget, gjengitt på engelsk:

My hope is built on nothing less

than Jesus blood and righteousness

I dare not trust the sweetest frame

But wholly trust in Jesus name

Christ alone; cornerstone

Weak made strong; in the Saviour's love

Through the storm, He is Lord, Lord of all

I 2006 hadde jeg den store glede å studere kristologi gjennom et intensivt sommeropphold iIsrael i regi avNLA Høgskolen. Der leste vi blant annetMF-professorOskar Skarsaunes utmerkede bok om inkarnasjonen. Der skriver Skarsaune blant annet:

«Jøder søkertegn, de venter ensterk Messias, de taranstøt av den korsfestedessvakhet, men for troen representerer nettopp den korsfestede Gudskraft. Grekerne søkervisdom og bedømmer evangeliet om den korsfestede somdårskap, men nettopp i dennedårskap er Gudsvisdom skjult.»

Sannsynligvis kan de fleste av oss kjenne oss helt eller delvis igjen i begge disse gruppene. Korsets evangelium kan synes for enkelt. Og en Gud som lar seg korsfeste kan synes svak. Men i kristen tro står det helt sentralt at korset er tilstrekkelig, og at vår Gud gjennom Jesus Kristus viser oss hvem han er.

For noen tiår siden var begrepet «personlig kristen» forbeholdt dem med et ganske avklart forhold til sin egen tro. I dag ser det ut for at man kan kalle seg personlig kristen uten egentlig å ha noen klar oppfatning om hvorvidt Jesus faktisk stod opp fra de døde. Men for den kristne kirke er det helt avgjørende å holde fast ved Jesu jordiske liv, død og oppstandelse som en historisk realitet.

Kirken har ikke noe viktigere budskap å formidle enn det som handler om syndenes tilgivelse i kraft av Jesu død i vårt sted. Hvordan lykkes så kirken her i landet når det gjelder å formidle dette budskapet? Derom er meningene delte.

En av Den norske kirkes viktigste styrker er den brede kontaktflaten. I løpet av et år er en betydelig andel av befolkningen i kontakt med folkekirken. Verken frikirker eller bedehus er i nærheten av å kunne matcheDen norske kirke her.

Samtidig må man spørre hva kontaktflaten blir brukt til. Der vil mange kirkekritikere innvende at det hjelper lite å være i kontakt med befolkningen hvis man ikke benytter anledningen til faktisk å forkynne evangeliet. Så kan man diskutere hvorvidt både analysen og kritikken er rettferdig.

Men problemstillingen er slett ikke bare aktuell for Den norske kirkes vedkommende. I en god del år har det vært et ideal i mange kristne miljøer, både i frikirkeligheten og i bedehusland, å presentere kirken som relevant. Det er mye godt å si om dette, og dypest sett kan vi frimodig holde fast ved at kirken i sitt vesen er relevant.

Men i arbeidet med å forklare kirkens relevans for vår tids mennesker, står vi overfor mange slags fristelser. Én av disse er å bli så nært knyttet til samtidens kultur at vi nedtoner eller underslår viktige sider ved en kristen kirkes egenart.

Den aller viktigste testen på dette er hvorvidt evangeliet om korset blir forkynt. Hvis Gud blir redusert til en slags livsstils-coach som skal bekrefte meg i mine valg, passer det dårlig å ville snakke om behovet for syndenes tilgivelse.

Og hvis målet er å hjelpe meg til å være meg selv på mitt beste, og maksimere mitt eget potensial, spørs det hvor interessant det er å snakke om at denne verden har en ende og at Jesus skal komme igjen. Men man kan utvilsomt få oppslutning i et nokså sekularisert Europa om man presenterer kristen tro i et tidsriktig uttrykk, samtidig som man nedtoner noen av de mer omstridte sidene ved det kristne budskapet.

Med andre ord: Det er slett ikke bare Den norske kirke som må tenke gjennom både hvilken kontaktflate man har, og hvordan man benytter seg av de mulighetene man har. Slik prekenen er viktigere enn taleren, gjelder det også at selve evangeliet er viktigere enn konteksten det blir formidlet i.

Når vi erkjenner vår egen synd, kan korset bli en kilde til liv for oss, både i evighetsperspektiv og på daglig basis. Det er dét som gjør kirken relevant. Og det er det som danner grunnlaget for den troendes takknemlighet overfor Jesus Kristus. Slik Bill Brights tårer presist uttrykte det.