Stolte kristne - eller flaue?
For den kristne kirkes framtid i Norge er det helt avgjørende at vi har en ydmyk og lyttende holdning til våre medmennesker, men samtidig er stolte og frimodige over evangeliet, skriver Dagen på lederplass.
«Flaut å være kristen» lyder tittelen på en kronikk av frilansjournalist Ida Marie Haugen Gilbert som ble publisert av NRK Ytring i helgen.
Gilbert forteller om at hun snur Bibelen slik at bokryggen står inn mot veggen når det kommer gjester. Da slipper hun å forklare hva slags kristen hun er - og hva hun mener og ikke mener om betente spørsmål i samfunnsdebatten. Hun frykter å bli stemplet som irrasjonell hvis livssynet hennes blir tema.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mange vil kjenne seg igjen i Gilberts ønske om å slippe ubehagelige konfrontasjoner. For alle er det dypt frustrerende å bli mistrodd for å ha dårlige motiver eller mistenkt for å nære vrangforestillinger.
Særlig tøft er det når slik motstand skyldes troen som vi mener formidler sannheten om livets mening og svaret på menneskets dypeste behov.
For Gilbert synes problemet å være at dagens toneangivende sekularister er like dogmatiske som de konservative kristne man forsøker å slå henne i hartkorn med. Men den tidligere informasjonsansvarlige i det liberale Norges Kristelige Studentforbund motsetter seg å havne «i bås med homofiendtlige sangevangelister for Israel og familieverdier».
En så nedlatende og karikerende omtale er ikke akkurat egnet til å fjerne utbredte fordommer mot kristne. Tvert imot sverter Gilbert mennesker som med god grunn mener de har ansvar for å dele evangeliet med andre, verne om den tradisjonelle familien i en oppløsningstid og støtte Israel.
Samtidig peker Gilbert på utfordringer som er aktuelle også for dem som ikke deler hennes utgangspunkt.
Mange kjenner seg nok igjen i opplevelsen av at andre kristne opptrer på en måte som øker avstanden til mennesker utenfor menighetene. Slike anklager kan være mer eller mindre rettmessige.
Noen ganger oppfører kristne seg uforstandig i offentligheten, men minst like ofte er nok problemet at mange av oss blir feige og utydelige.
Når vi oppfatter noen som brysomme trosfeller, er det viktig at vi spør oss selv hva som er årsaken. Skyldes det at de bommer på sitt bibelske mandat? Eller følger de Guds ord, mens vi vegrer oss for å bli assosiert med dem, for ikke å snakke om å slå følge med dem?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er viktig at vi utfordrer urettferdige og hatske utfall mot kristne.
Her burde også mennesker av god vilje som har et annet verdifundament, kunne bidra mer.
Men uansett må vi alle påregne at opposisjon hører til den kristne kirkes kår i verden. Selv ikke Jesus var i stand til å kommunisere slik at alle omfavnet ham. Tvert imot sa han tydelig at menneskene elsket mørket framfor lyset.
Han varslet også disiplene sine om at de måtte regne med å møte hard motbør fra omgivelsene. I en virkelighet der personlig kristen tro er blitt mer kontroversielt, må vi påregne at aggresjonen mot den kommer sterkere til uttrykk.
Det siste tiåret har særlig de såkalte nyateistene gjort sitt til å fyre oppunder slike holdninger.
Fristelsen til å skamme seg over sin kristne tro kan føres helt tilbake til begynnelsen av vår tidsregning. Jesus selv advarer mot å skamme seg over ham og hans ord «i denne utro og syndige slekt».
Den som gjør det, vil han selv skamme seg for i den himmelske herligheten. For den kristne kirkes framtid i Norge er det helt avgjørende at vi har en ydmyk og lyttende holdning til våre medmennesker, men samtidig er stolte og frimodige over evangeliet.
