Når forsvant barna fra søndagsskolen?
Andelen av barn som gikk på søndagsskolen raste nedover mens de faktiske tallene økte. Det var ikke barna på 80-tallet som forsvant fra søndagsskolen, men deres foreldre. Det er dagens besteforeldregenerasjon som forsvant fra søndagsskolen på 1950-tallet! skriver Alf Danbolt.
Det har vært flere oppslag i Dagen om det kristne barnearbeidet, med fokus på alle barna som er borte.
Det er godt at Dagen retter oppmerksomheten mot dette viktige området av menighetenes liv, for når noe løftes frem kan det også mobiliseres for å gjøre noe.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Registrering i over hundre år
Statistikk kan være utfordrende å håndtere for noen hver. Ikke minst kan det være vanskelig å tolke tall.
I søndagsskolen har man hatt registrering av barnetall i over hundre år, og det er derfor mulig å følge utviklingen der tettere enn i mange andre sammenhenger.
Fremmøteregistreringen startet allerede på 1800-tallet etter modell fra England. Det er imidlertid flere forhold som skaper vanskeligheter, først og fremst at søndagsskolearbeidere ikke har sett det som sin fremste oppgave å notere fremmøte med tanke på innsending til statistisk behandling.
Poenget var å kunne følge opp barna slik at barn ikke uteble uten å bli lagt merke til og tatt seg av, og ha en bønneliste.
Minst tre fremmøter
Norsk Søndagsskoleforbund (NSSF) ble stiftet i 1889, og ved innmeldelse ble det oppgitt antall barn og lærere. Det var ikke tale om årlige oppdateringer på denne tiden, men på generalforsamlingen hvert tredje å ble det lagt frem oversikt over antall søndagsskoler og barn. Helt frem mot årtusenskiftet var tallene basert på minst tre fremmøter. I dag er de basert på betalt kontingent.
Den første statistiske oversikten ble lagt frem på generalforsamlingen i 1892, og slik fortsatte det hvert tredje år: 1896, 1899, 1902 og så videre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Forsvant på 1950-tallet
Lenge leste man bare faktiske tall, og oppdaget derfor ikke nedgangen fordi den kom samtidig med de store barnekullene etter krigen. Andelen av barn som gikk på søndagsskolen raste nedover mens de faktiske tallene økte!
Det var altså ikke barna på 80-tallet som forsvant fra søndagsskolen, men deres foreldre. Det er dagens besteforeldregenerasjon som forsvant fra søndagsskolen på 1950-tallet!
Spørsmålet om hva som skjedde i den perioden barna ble borte er viktig, men da må vi se på riktig tidsperiode. I 1950 gikk 31 prosent av barna 4-14 år på søndagsskoler tilsluttet NSSF.
I 1980 var dette kommet ned i 16, 2, altså halvparten. I 1996 var dette halvert igjen og var nede på 7,4 prosent - som er likt med stillingen i år 1900. I 2012 er oppslutningen gått ned til 5,0 prosent av det totale barnetallet i aldersgruppen.
69 prosent av skolebarna
Det er mange faktorer som spiller inn på denne utviklingen.
En av de viktigste er 2. verdenskrig. Kirke og bedehus opplevde en stor tilstrømning i krigsårene, noe som gjenspeiles i tallene for 1940 og 1950.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I jubileumsboken som ble skrevet til jubileet i 1944 omtales denne veksten som bemerkelsesverdig, og i 1943 gikk 69 prosent av barn i skolepliktig alder (7-14) på luthersk eller frikirkelig søndagsskole! (Hagen, Ingar: Barnet i Norsk Kristenliv. Søndagsskolen i Norge gjennom 100 år, Oslo, trykket i 1947, s145f)
Men også verdensmøtet i Oslo i 1936 med 2600 delegater fra hele verden hadde en massiv innvirkning på søndagsskolearbeidet her i landet. Det var den til da største internasjonale konferanse i hovedstaden, og kong Haakon var møtets øverste beskytter.
Verdenssøndagsskoleforbundet hadde da 34.140.000 barn i 369.000 søndagsskoler over hele verden. Møtet fikk en omfattende publisitet gjennom presse og kringkasting. (Hagen s 156f, Gammie, Alexander (ed): Christ the Hope of the World. The official Report of the Twelfth World's Sunday School Convention, held in Oslo, Norway - July 1936, New York, USA, 1936).
Formann i NSSF var den gangen Oslo biskop. (Verdenssøndagsskoleforbundet ble lagt inn som en avdeling av Kirkenes Verdensråd etter krigen, og Norsk Søndagsskoleråd meldte seg etterhvert ut.)
Færre pr søndagsskolearbeider
Statistikken for søndagsskolene viser en interessant utvikling:
Raset i antall barn virket ikke inn på søndagsskoletallet før på 1980-tallet, inntil da betød tilbakegangen en reduksjon av antall barn pr. søndagsskole og det ble færre barn for hver søndagsskolearbeider. I 1999 var det 1797 søndagsskoler og 6498 søndagsskolearbeidere. I 2012 var det 1366 søndagsskoler, som er på nivå med 1920.
Når det gjelder hva som er årsaken til denne voldsomme nedgangen er det ikke så mye hjelp å hente i disse tallene, utover å slå fast når den skjedde, og i hvilket tempo.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For å få et bilde av hvor omfattende søndagsskolearbeidet var, må vi ta med statistikkene fra de frikirkelige søndagsskolene. De foreligger i rapportene som ble gitt til Norsk Søndagsskoleråd, og viser at det totalt var 254.485 barn i søndagsskolene i 1953, hvorav 175.947 var i NSSF. Tallene for 1996 var henholdsvis 54491 og 45217. Det betyr at størstedelen av etterkrigsbarna ikke gikk på søndagsskole, selv om det helt til langt ut på 1980-tallet var steder hvor alle barna gikk på søndagsskolen.
Håpet på åndelig vårtid
Søndagsskolen tilbød ikke bare søndagsskole på søndagene, men også turer, leirer, juletrefester og så videre. Lenge var søndagsskolen nærmest alene om å ha et slikt tilbud for barn.
«Kristenfolket hadde håpet på en åndelig vårtid etter frigjøringen. ... Men disse forventninger slo ikke til. Tvert imot så det ut for at materialisme og verdslighet grep om seg mer enn før, og den vekkelsestid man hadde håpet på, kom ikke... De store masser gikk kirkens og bedehusets dør forbi.
Hva kunne grunnen være? ... Man pekte på avkristningsprosessen som gikk sin gang og hadde så mange flittige talsmenn, især innen den kulturradikale fylkingen. ... Man vendte også kritikkens søkelys innad mot mulige mangler ved kristenfolkets egen virksomhet. ... Det ble diskutert mye om dette, og det ble også gjort forsøk på å gå nye veier, ikke minst i ungdoms- og yngresarbeidet.» (Rudvin, Ola: Indremisjonsselskapets historie 2, Oslo, 1970 s424)
Mange andre aktører
I etterkrigstiden ble det satset på yngreslag, barneforeninger og barnekor både på bedehusene og i de nye arbeidskirkene som ble bygget. Tilbudene økte på alle kanter, og i bygder der søndagsskolen i lang tid hadde vært det eneste tilbudet til barn, kom det mange andre aktører både innen kultur, idrett og kirke/bedehus. Vi finner en tilsvarende utvikling i våre naboland.
Det er nødvendig å se med kritiske øyne på søndagsskolens egen virksomhet når det gjelder å finne årsakene til denne utviklingen. Mangt kunne nok vært gjort annerledes. Men den som ser etter, finner at det ble gjort til dels sterke grep i siste halvdel av forrige århundre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Søndagsskolen har gjennom hele sin historie vært kreativ og åpen for nye pedagogiske grep for at forkynnelsen av evangeliet skulle kunne skje tilpasset barna, og at søndagsskolen skulle møte barna der de er. Men når det gjelder teologien som for eksempel synet på døpte barn som fullverdige kristne søsken og forbilder ved sin tiltro til Frelseren, har det ikke vært noen endringer hverken når barnetallet gikk opp eller ned.
Endring midt på 1800-tallet
Både lokalt og sentralt finnes det eksempler på uforstand, men det er neppe her en kan søke å finne årsakene til hverken økt eller redusert oppslutning. Søndagsskolene har vært og er en del av den kulturen vi lever i, og påvirkes av denne. De kan ikke betraktes løsrevet fra det som skjer i kirke og bedehus, eller samfunnet forøvrig.
Søndagsskolen har en begrenset historie, og i vårt land har den sammenfalt med de frivillige organisasjonenes tid. De oppstod som et resultat av en endret offentlighet ved midten av 1800-tallet, med oppblomstring av både kristelige og verdslige foreninger.
Mye tyder på at deres tid er på hell slik kurvene for oppslutningen om søndagsskolen viser, og det er ingen krise i seg selv. Det forteller bare at organisasjonsformen hører til i en periode av historien hvor det var en tjenlig form. Det er et kall til å finne nye måter å forvalte oppdraget med å forkynne evangeliet til tro for både voksne og barn i hjem og menighet. Dette ble det jobbet med i NSSF allerede på 90-tallet med utgangspunkt blant annet i disse statistikkene.
Avkristningen av skolen
Søndagsskolen ble til og vokste i en tid da skolen gav god kristendomsopplæring, og søndagsskolen var barnas gudstjeneste og opplæring til menighetsliv.
Med avkristningen av skolen er situasjonen endret totalt, og søndagsskolen har måttet ta på seg et større ansvar for opplæring i kristen tro.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og det skjer i en tid da bibelkunnskapen er på full fart nedover også blant troens folk som skal fylle oppgaven som søndagsskolelærere, og med en folkekirke hvor ledelsen har forlatt det grunnlaget søndagsskolen har basert sitt arbeid på.
Her er nok å ta tak i for alle som er villige til å følge Jesu prioritering av barna.
Alf Danbolt
tidligere generalsekretær i Norsk Søndagsskoleforbund
