«Som i himmelen, så og på jorden»
«Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene» (Åp 7,9).
Jeg sitter i samtale med en venn. Vi er forskjellige, vi har helt ulik geografisk og klimatisk bakgrunn og forskjellig hudfarge. Livsvilkårene i oppveksten var ulike. Våre foreldres og besteforeldres livshistorie ligner ikke. Deres livsrytme, idealer og verdier har satt ulike spor i våre sinn. Livsveiene i ungdomsårene var ganske forskjellige. Ulike sosiale og religiøse forhold i nærmiljøet, og ulike ideologier har preget våre hjemlands politiske historie. Vi har ulike minner om gleder og sorger.
De siste to tiårene har vi bodd i samme land. Men ulike sosiale nettverk har vært støtte for oss. Ulik er også familiesituasjonen, selskapsskikkene og fritidssyslene. Vi har forskjellig opplevelse av musikk og kunst og ulike drømmer for livet de neste årene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
La meg først hoppe fram til avslutningen av samtalen: Min venn siterer fra Bibelens siste bok:
«Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene» (Åp 7,9).
Noen uttrykk fra denne skildringen løftes nå fram i samtalen. I himmelen står det en skare der forskjellene er borte – til fordel for ett stort felles tema: Han på tronen og Lammet. – Og, sier min venn, – de er vasket i Jesu blod. Derfor har de like kapper, og kappene er rene.
Jeg sitter et øyeblikk og tenker på noe jeg nettopp har understreket i en andakt: Alle mennesker er skapt med Guds stempel på sin panne (jf. 1 Mos 1:26). Alle har, på grunn av syndefallet, behov for Guds nåde. Og alle som tror på Jesus, er like mye tilgitt. De er like rene. I Kristus eier de rettferdighetsdrakten som kvalifiserer for himmelen.
I dette lyset blir forskjellene mellom meg og min venn små. Svært små. Vi er mennesker på Guds jord. Vi er søsken i Guds familie – ved troen på Jesus. Vi har samme status og samme håp.
Samtalen med min venn begyntemed et spørsmål fra meg: Hva mener du er viktigst når folk fra ulike kulturer skal få et godt forhold til hverandre?
Momentene gikk fram og tilbake. Assosiasjoner og eksempler dukket opp og ble delt – slik det skjer en ustrukturert samtale.
Da jeg kom for meg selv, systematiserte jeg momentene:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
1. Respekt
Språk, blikk og oppførsel blir ikke nedlatende når denne grunnholdningen får dominere. Fordommer legges til side. Kanskje også «Stakkars-deg»-holdningen? – I alle fall den som har ovenfra og ned-preg. Der det er respekt, er utgangspunktet: Vi bidrar . På hver vår måte. Du med ditt. Jeg med mitt. Vi er avhengige av hverandre.
Denne respekten er et viktig trekk i sann nestekjærlighet.
2. Tid
Å bygge relasjoner tar tid. Tid til felles opplevelser, til matfellesskap, til samtaler om livet. Hverdagens utfordringer, forholdene for barna og ting som skjer omkring oss, deles. Det samtales også om ulikheter, ikke fordi den ene spør bare for nysgjerrighetens skyld, men for å lære den andre å kjenne.
3. Pålitelighet
Tillit og vennskap er avhengig av pålitelighet. I smått og stort. Å dele noe om traumatiske forhold i livshistorien, er å åpne hjertet. Alle har behov for venner som lytter. Men det jeg hører, skal ikke brettes ut for andre i nærmiljøet uten den andres samtykke.
Når kristne søsken møtes på tvers av kulturer, kan fellesskapet også bli fellesskap om takke- og bønneemner. Det var utgangspunktet for ordene min venn delte fra Åp 7. Da opplever vi allerede her på jorden en forsmak på himmelen. Vi er for Guds og Lammets trone. Som ulike, men vi har en altoverskyggende erfaringfelles: Guds nåde i Kristus. «Som i himmelen, så også på jorden.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Trenger du mer åndelig påfyll?
