Siste åretak

Rett som det er dukker det opp artikler og intervju om døden.

I Vårt Land leser eg nettopp lederartikkelen omn dette. Overskrift: “Famling ved dødsleiet”. Der skrives det om “vår tids dødsfornektelse”.

Hva med Vårt ansvar når vi står ved sengen til den som er i ferd med å dø?

VL`s leder sier at “vi skylder hverandre å være til stede ved dødsleiet på sannferdig og medfølende vis”.

Da min datter døde fikk jeg stå ved sengen. Jeg fikk den siste prat med henne, da hun hun fortsatte rørte leppene. Jeg kunne ikke høre hva hun sa, men er rimelig sikker på at hun hørte hva jeg sa like før hun sloknet. Det var som å stå på hellig grunn der hun tok farvel med den siste fienden.

Med min alzheimersyke kone gikk det så raskt at jeg rakk ikke fram til sengen før livstråden ble kuttet over. Bebreider meg ikke, men opplevde det som et savn.

Etter at begge var borte ble jeg intervjuet i tidsskriftet Fast Grunn. Jeg siterer fra mitt svar da intervjueren spurte meg om jeg var redd for å dø:

”Jeg er kommet til at døden er en del av livet. Jeg er ikke fortrolig med døden, men jeg er heller ikke redd for det som skal komme. Jeg er i en tilstand hvor jeg lever mellom trygghet og angst, jeg liker ikke døden og jeg syns det er veldig deilig å leve. Men med håp om å treffe Molle og Åste igjen.”

Midt i savnet føles det trygt å tro på den usynlige. Mysteriet med Jesus. Min trosgnist håper jeg vil holde når jeg tar det siste åretak.