Radikalisering i Jesus Revolution

Jeg ble spurt av Vebjørn Selbekk på Twitter hva jeg syntes om lederen «Frelst-debatt på villspor», der Eskil Skjeldals kronikk i Aftenposten kommenteres. Her er mitt svar.

Min reaksjon da jeg leste kronikken til Eskil Skjeldal var håpefull. Jeg var ikke positiv til at Stephan Christiansen ble nevnt sammen med voldelige overgripere. For det er han slettes ikke. Det blir for drøyt. Stephan Christiansen faller i en helt annen kategori enn Åsa Waldau, Helge Fossmo og David Koresh.

Jeg var håpefull fordi det virket som at Skjeldal forstår alvoret knyttet til psykologiske konsekvenser av Christiansens lederskap. Jeg er ikke enig med Dagen at Skjeldals kronikk er en avsporing, men ser heller på det som en påminnelse om alvoret som kom fram under debatten i kjølvannet av nett-TV-serien ̧« Frelst». Da tenker jeg spesielt på det åpne brevet, som 45 av oss sendte til Christiansen i fjor sommer uten å få svar.

Stephan Christiansen står på mange måter milevis fra de andre omtalte personene i kronikken til Skjeldal. Christiansen er en mann som bare vil godt. Men gode intensjoner er som kjent ikke nok.

Allerede innledningsvis peker Skjeldal på visse fellesnevnere for hvordan det er å bli ledet av religiøse maktmennesker og bli radikalisert. Skjeldal innleder med et faglig sukk, at vi vet for lite om Allahs (Guds) rolle i radikaliseringsprosessen. Han etterlyser større religionspsykologisk og teologisk kompetanse på området. Han skriver: «I lys av den sterke psykologiske og teologiske makten slike ledere har, kan radikalisme-forskerne med fordel utvide sine forståelsesrammer til også å inkludere religionspsykologiske faktorer og religionskritiske paradigmer når samfunnet skal forstå religiøst motivert radikalisering.»

Dette kan jeg selv for lite om, men det lyder fornuftig at vi trenger flere faglige perspektiver for å bedre kunne identifisere hvordan radikalisering kan skje.

Skjeldal skriver videre: «I en sårbar fase i min egen ungdomstid har jeg selv erfart hvor samlende og styrkende forestillingen om Gud og Guds vilje kan virke på et menneske. Dette handler om troens psykologiske og samlende kraft. Tro kan forme og utvikle et menneske, i den ene eller andre retning. Ideen Gud påvirket meg, den ga meg en identitet og var en svært viktig identitetsmarkør. Jeg leflet aldri med voldelige ideer, men den sterke kraften som troen på Gud kan ha i å forme et ungt menneske, var påfallende i livet mitt. Følelsen av å stå på Guds side, der Gud representerer det rene, det vakre, det gode og det rette i mennesket og i samfunnet for øvrig, var sterk.»

Stephans store prosjekt, Jesus Revolution (army) var godt ment, han ville nå ut med dette rene, vakre, gode og rette til flest mulig mennesker – Europas og verdens ungdom. Det prosjektet må for all del ikke og skal ikke for forveksles med voldelige prosjekter. Det er heller ikke det som er poenget til Skjeldal, slik jeg tolker det. Han vil se nærmere på hvordan gudstro kan føre til det han forstår som radikalisering. Det er derfor han nevner Jesus Revolution. Stephan Christiansen nevnes i Skjeldals kronikk fordi hans lederskap ble avgjørende for mange unge og sårbare mennesker.

Ble jeg selv radikalisert i Jesus Revolution?

Ja, hvis man per definisjon kan snakke om radikalisering som noe ikke-voldelig.

Jeg forstår begrepet radikalisering i Jesus Revolution (Army) som en ensporet, altoppslukende måte å leve på. Det er ikke galt å ha ambisjon om å endre noe til det bedre. Det var dette Stephan Christiansen ønsket. Han var radikal, men når man ønsker revolusjon, er risikoen stor for at det blir mer til skade enn til gagn.

Eskil Skjeldal har fått med seg alvoret i Christiansens lederstil. Slik sett passer Skjeldals punkter med Jesus Revolution, når han lister opp:

• En sterk leder, som står i kontakt med Gud/Allah

• Den opplevde meningsløsheten for etterfølgerne i tiden før de fant et nytt fellesskap

• Lederen gir håp og løfter om et bedre og mer meningsfullt (altså renere og mer hellig) liv

• Lederen gir konkrete føringer for hvordan det nye livet skal leves, formalisert i en rekke regler, forbud og påbud som lederen selv definerer

• Den sterke maktubalansen mellom leder og etterfølger

• De tragiske resultatene i etterkant av denne store misjonsiveren: Mange ungdommer må betale prisen for etterfølgelsen.

Dagen skriver på lederplass: «Når det settes likhetstegn mellom Jesus Revolution og Profetens Ummah eller når Stephan Christiansen nevnes i samme åndedrag som drapsmenn og ledere av selvmordssekter, da har det som egentlig var et viktig ordskifte sporet fullstendig av.»

Nei, det settes ikke likhetstegn mellom Jesus Revolution og profetens Ummah, men kronikøren ser nærmere på noen felles mekanismer for radikalisering.

En på Facebook skriver: «Det er helt klart en enorm forskjell på ideologien til Jesus Revolution Army (JRA) og Profetens Ummah. Men det at én ideologi er voldelig og en annen ikke, betyr ikke at det ikke er de samme grunnleggende psykologiske mekanismene som forårsaker radikalisering innenfor de ulike miljøene.»

Skjeldal kunne vært enda tydeligere på hvorfor han omtalte Christiansen i samme åndedrag som ekstremister, det var svært vågelig. Men oppmerksomhet fikk det, og det var kanskje meningen?

Les også: