På parti med kristenfolket?

Når KrF nå skal analysere valgresultatet, bør de studere velgerne mer enn den tilbakelagte valgkampen.

På mange måter kan vi si at KrF vant valgkampen, men tapte valget. I augustnummeret av Sambåndet så vi på tall fra Valgundersøkelsen 2013 fra Statistisk sentralbyrå. Her finner vi tabeller over den såkalte sosiodemografiske profilen til hvert partis velgere, blant annet holdningen til religion.

Deltakerne i undersøkelsen ble spurt om hvorvidt de var «medlem av noen religiøs eller kristelig forening eller organisasjon», hvor mange ganger de i løpet av den siste måneden hadde vært til stede på en gudstjeneste eller andre religiøse møter, eller hørt andakter og gudstjenester på tv og radio.

Man ble også spurt om hvorvidt man betraktet seg som personlig kristen og om man er medlem av Den norske kirke eller et annet trossamfunn. Profilen som ble laget ut fra dette, viser at KrF «har en velgermasse som er til dels langt over gjennomsnittlig religiøst aktive og medlemmer av en religiøs organisasjon», for å sitere rapporten.

Hele 81 prosent av dem som stemte på KrF ved stortingsvalget i 2009, toppet «religiøsitetsindeksen» (medlem). Blant de andre partienes velgere dette året havnet bare mellom 8 og 15 prosent på øverste religiøsitetsnivå. Alle stortingsvalgene fra 2001 til 2013 sett under ett er det Venstres velgere som er nærmest KrF, deretter følger velgerne til Høyre og Frp (likt), Sp, Ap og til sist SV.

Ser vi på de velgerne som er mest passive når det gjelder religion, er det velgerne til SV som peker seg ut. Velgerne til Frp, Høyre og Ap plasser seg deretter nesten likt, mens Venstre og Sp er de som kommer nærmest KrF i det å ha færrest passive velgere innen religionssektoren.

Som vi skrev i Sambåndet, ser kjernen blant KrFs velgere altså ut til å være det aktive kristenfolket. Bakgrunnstallene viser at denne gruppen er svært lojale velgere.

Tabellen har imidlertid også et annet interessant trekk. Ved stortingsvalget i 1997, da KrF fikk 13,7 prosent av stemmene og dannet regjering sammen med Sp og Venstre, var det «bare» 35 prosent av partiets velgere som var på topp på religiøsitetsindeksen.

Fire år senere, da KrF fikk 12,4 prosent og dannet regjering sammen med Venstre og Høyre, var tilsvarende tall 40 prosent.

Andelen velgere høyest på religiøsitetsindeksen steg til 59 prosent i 2005 (KrF falt til 6,8 prosent av stemmene), nådde en topp på 81 prosent i 2009 (KrF fikk 5,5 prosent av stemmene) og falt betydelig til 46 prosent i 2013 (KrF fikk 5,6 prosent av stemmene).

Ikke overraskende var det også i 2005 og 2009 at KrF hadde færrest velgere nederst på religiøsitetsindeksen.

Som vi husker, var det i 1997 KrF gjorde suksess med saken om kontantstøtte og slagordet om at man ikke trengte å være kristen for å stemme på partiet. Det kan virke som om KrF har vært på desperat jakt etter en ny bredt anlagt vinnersak etter at kontantstøtteeffekten avtok, særlig i årene etter 2001. Kontantstøtten slo som kjent an blant flere partiers velgere i starten og ble da heller ikke framstilt som en utelukkende kristen sak. Har denne jakten hindret partiet i å “finne seg selv”?

Er det så enkelt at dersom KrF bare appellerer bredt nok, så vil partiet få økt oppslutning? Jeg mener den teorien fikk kjørt seg i den valgkampen som nettopp er avsluttet. Selv om dette var et lokalvalg, var saker med nasjonalt tilsnitt svært viktige.

KrF satset tungt på søndagsstengt, som allerede før valgkampen hadde nesten overraskende bred oppslutning, og markerte seg også sterkt da saken om flyktninger og migranter ble dominerende. Partileder Knut Arild Hareide og KrF ble av bransjenettstedet Kampanje kåret til valgkampens vinner. Likevel fikk partiet bare 5,5 prosent av stemmene.

Dette oppleves paradoksalt av mange. For når saker med bred velgerappell og i tillegg en populær partileder, ikke hjelper på oppslutningen, hva vil det da kunne gjøre det?

Her kan Norsk monitor, undersøkelsen som har blitt gjennomført i Norge hvert andre år siden 1985, være interessant. På spørsmål fra Ipsos MMI om man tror på Gud, svarer 38 prosent nå ja. Det er det laveste tallet som er målt, men utgjør likevel nesten to millioner nordmenn.

Det tallet kan høres svært høyt ut, og vi vet ikke hva de som svarer bekreftende på at de har en gudstro, legger i det. Men en annen undersøkelse fra Ipsos MMI viser at andelen som «regner seg som personlig kristen», faktisk er stigende.

Når de 38 prosent som svarer at de har en gudstro, brytes ned på de politiske partienes velgere, framkommer det at hele 90 prosent av KrF-velgerne sier at de tror på Gud, det vil si ca. 140.000 stemmeberettigede. Høyest antall velgere i reelle tall som tror på Gud, er det imidlertid Ap som har, med 297.000. Deretter følger Høyre med 289.000 og Frp med 208.000.

Skal vi tro disse tallene, er det mange kristne velgere for KrF å henvende seg til, velgere som i dag stemmer på andre partier.

Det er ikke enkelt å plukke ut hvilke saker KrF bør satse på, men det er i alle fall ikke opplagt er svaret er å fjerne seg fra kristenfolket. Det er sannsynlig at velgere som naturlig kunne ha stemt KrF, like godt velger andre partier dersom de opplever det slik at KrF svekker den kristne profilen som var grunnlaget for at partiet ble startet.

Det er for eksempel et åpent spørsmål om KrF tjente på at Knut Arild Hareide ikke ville ta stilling i spørsmålet om kirkelig vigsel av homofile. Andre partiledere var ikke like tilbakeholdne, for å si det slik.